I forrige uke var jeg og besøkte en venninne der datteren i huset nettopp hadde smurt leverpostei på brødskiva til sin 11 måneder gamle baby og spurte meg: Dette er vel bra mat for henne?

Hva skulle jeg svare?

Skulle jeg ødelegge troen til den unge moren på at leverpostei er bra mat for små barn? Eller redde den lille jenta fra å få mat som ikke er bra for henne? Jeg kjente at jeg nølte – hva skulle jeg si?

«Nei dessverre Hanne, konvensjonell leverpostei er ikke bra mat for små barn, eller for oss i det hele tatt».

De spørrende øynene hennes ba om et mer grundig svar. Og hun formidlet at hun ville ha et ærlig svar.

Jeg fortalte om konserveringsmiddelet Nitritt (E250) som er i all leverposten (ikke i den økologiske). Nitritt hindrer oksygenopptak i blodet og er forbudt i barnemat. Men det står ikke advarsel på leverposteiboksen om at det ikke skal gis til småbarn slik det står på honningglassene. Nitritt er også kreftfremkallende. Det er ikke uenighet om det, men det er uenighet om hvor mye vi tåler, før det blir kreftfremkallende. Jeg skrev mye om Nitritt i den første boka mi, og regnet ut at et barn på 25 kg ikke kunne spise mer enn 33 gram leverpostei eller ½ wienerpølse om dagen før hun nådde grensen Akseptabelt Daglig Inntak (ADI). Matmyndighetene har sagt at jeg krisemaksimerer og driver med skremselspropaganda. Men i vinternummeret av REN MAT (2018/19) var det en artikkel om blant annet nitritt der jeg ble intervjuet.

I sitt tilsvar, måtte Mattilsynet innrømme at mine utregninger var riktige, rent bortsett fra at grensen var enda lavere enn jeg hadde regnet ut. Jeg brukte gjennomsnittstall av det jeg fant i ulike dokumenter da det var vanskelig å finne hva som var det korrekte. Men det er ikke viktig. Det viktige er, at Mattilsynet fant at et barn på 25 kg ikke kan spise mer enn 17 gram leverpostei om dagen. Det er ikke engang en av de små porsjonsboksene. Hele artikkelen som sto i REN MAT, kan du lese i vedlagte PDFer under artikkelen. (Det er sidene 56-59 i REN MAT).

Om du kan spise 17 gram når du veier 25 kg, da kan du spise 6,8 gram om du veier 10 kg. Det er ikke engang 1/3 av en porsjonsboks – i løpet av en dag. Men hva om det er pølse til middag i tillegg? En som veier 25 kan bare spise ¼ wienerpølse før ADI er nådd (Mattilsynet forteller oss at ikke en gang storforbrukere kan nå ADI. Men om et barn på 25 kg spiser 1/4 wienerpølse, er hun da en storforbruker?). Og når begynner barn å spise spekepølse. Det er ikke mange skivene barnet kan spise av det heller. Og da må vi huske at det kun er én av tingene i løpet av en dag før grensa er nådd.

Så da kan vi jo lure på om jeg skal ha dårlig samvittighet for at jeg ødela den unge morens tro på at leverpostei er bra for små barn. Eller om jeg skal være glad for det. For jeg ønsker ikke at Hannes lille datter skal få dårlig opptak av oksygen, eller spise kreftfremkallende stoffer – eller ødelegge tarmbakteriene sine med å spise nitritt. Nå som vi har blitt klar over tarmbakterienes viktighet, synes det ikke smart å spise mat med stoffer som dreper de gode bakteriene i tarmene. Dette er et aspekt som det hittil har vært forsket lite på og som matmyndighetene ikke tar hensyn til i sine vurderinger). Det er heller ikke smart å spise karragenen, et tilsetningsstoff i mange typer leverpostei – som ifølge professor Tore Midtvedt gjør livet til tarmbakteriene vanskelig og som i tillegg skaper sår i fordøyelses-systemet til forsøksdyr.

Det er vel også et spørsmål om konvensjonell lever er en bra matvare generelt. Lever er dyras renseorgan, og med konvensjonelt fôr får de som spiser lever i seg mange av de giftstoffene som dyras lever skal rense ut. (Vi skal kanskje være glad for at det er lite lever og mye fyllstoffer i leverpostei?) .

Om jeg har ødelagt gleden over leverposteien for flere enn Hanne ved å skrive denne artikkelen, så er jeg faktisk ganske fornøyd. Om dere går i butikken og ber om økologisk leverpostei slik at det kanskje kan bli en realitet i butikkhyllene, så smiler jeg enda bredere. Og om dere i tillegg begynner å lure på hvorfor våre matmyndigheter ikke opplyser mer om dette, men isteden forteller oss at maten vi kjøper i norske butikker er trygg – da har jeg oppnådd noe av det jeg ønsker. Jeg er av den oppfatning at myndighetene svikter små barn og deres foreldre – og alle oss andre – ved ikke å opplyse om dette mer aktivt. De sier det ikke er nok forskning som underbygger dette, og at forskningen spriker. Men de har også et føre-var-prinsipp som tilsier at om det er rimelig grunn til å tro at noe er skadelig, skal det ikke brukes. Og etter at viktigheten av tarmbakteriene har blitt et aktuelt tema, bør dette føre-var-prinsippet virkelig bli aktualisert i mange sammenhenger. Så vi kan jo stille oss spørsmålet om det er oss forbrukere eller produsentene av mat som matmyndighetene tar hensyn til og beskytter.

Om du er interessert i hva maten inneholder, og hvordan ulike stoffer i maten skader tarmen og tarmbakteriene, står det mye om dette i mine to bøker som du kan lese mer om her på nettsiden min.