Matintoleransetester

Mikrobiomet Del 7: Reaksjoner på proteinene og karbohydratene i maten – med melk som et konkret eksempel.

I den forrige artikkelen skrev jeg om forskjellen på allergi (IgE-reaksjoner) og proteinintoleranse, også omtalt som forsinket matvareallergi (IgG-reaksjoner). Begge disse reaksjonene er på proteinene i maten. Men mange har også reaksjoner på karbohydratene i matvarene. De som følger den såkalte FODMAP-dietten, gjør det nettopp for å unngå visse grupper karbohydrater. Det å reagere på karbohydratene og det å reagere på proteinene er altså helt ulike og uavhengige reaksjoner. I denne artikkelen skal vi se på reaksjoner på karbohydratene og bruke melk som et konkret eksempel for å skille klart mellom en reaksjon på proteinene og karbohydratene.

FODMAP og FODMAP-dietten:

Mange reagerer eksempelvis på løk. Så tar de en proteinintoleransetest (IgG), men løk slår ikke ut. Det vil si at de ikke har en reaksjon på proteinene i løken. Grunnen til at de reagerer kan da være at de reagerer på karbohydratene – det å unngå løken gir mindre luft og ubehag fra magen. Og da kan vi snakke om FODMAP.

FODMAP står for Fermenterbare Oligosakkarider (her finner vi løken), Disakkarider (det er melkesukker), Monosakkarider og (And) Polyoler. Dette er fiber som går ufordøyd gjennom tynntarmen vår og fordøyes av tarmbakteriene i tykktarmen. Disse fibrene er blant annet viktige bidragsytere til at bakteriene kan danne det beskyttende slimlaget i tarmen (mucosa) og kortkjedede fettsyrer som er livsnødvendige for god helse. Det er derfor viktig å kunne spise disse karbohydratene og kun unngå dem i en kortere periode.

Den mest vanlige måten å forklare FODMAP-problemene på, er at noen reagerer lettere enn andre når maten blir fordøyd. Teorien er at når tarmene utvider seg på grunn av en naturlig produksjon av gass fra bakteriene, sendes signaler til hjernen som enkelte overreagerer på og hjernen sender smertesignaler til tarmen.

En annen teori er at dårlige bakterier som lager mye luft, gjør at tarmen utvider seg så mye at det er naturlig – og ingen overreaksjon fra hjernen – at det blir smerter og ubehag (Det er ingen naturlig luftproduksjon når magen står som en «tromme»). Disse dårlige bakteriene «knabber» FODMAP-maten før de gode bakteriene (om de i det hele tatt er der) får tak i disse karbohydratene. De dårlige bakteriene danner luft (som får magen til å stå som en «tromme»). De danner også ofte stoffer som irriterer tarmslimhinna og lager fordøyelsesproblemer og også smerter selv om det ikke dannes mye luft. Det viktige blir da å unngå det som mater de dårlige bakteriene mens man fjerner de dårlige og bygger opp de gode bakteriene – slik at man raskest mulig kan spise maten som de gode bakteriene danner kortkjedede fettsyrer og mucosa av.

Laktoseintoleranse:

Når vi snakker om laktoseintoleranse, da snakker vi om melk og melkeprodukter.

Det å ha laktoseintoleranse betyr at du mangler et enzym som spalter sukkeret i melkeprodukter. Dette har vært kjent lenge, og blir også kalt for den egentlige intoleransen. Om du ikke har dette enzymet, laktase, får du diaré og ofte smerter av å drikke melk. Du er altså intolerant mot melk. Å være intolerant betyr rett og slett at du ikke tolererer/tåler det. Men dette er ikke en immunreaksjon, men en reaksjon fordi du mangler et enzym. Det i sin tur lager reaksjoner der immunsystemet blir involvert da uspaltet melkesukker lager irritasjon og andre problemer. Men laktoseintoleranse er altså ingen immunreaksjon i seg selv. Nordeuropeere er det folkeslaget som tåler melkesukker best, mens de fra Asia og deler av Afrika tåler det dårlig fordi de gjennom evolusjonen ikke har drukket melk og derved ikke danner enzymet laktase annet enn i spedbarnsalderen. Dette er ikke noe du kan «bli frisk av» slik at de som har laktoseintoleranse bør holde seg unna melkesukkeret. Men det er mulig å spise enzymet laktase når du av en aller annen grunn spiser melkeprodukter.

Laktoseintoleranse og FODMAP-reaksjon på melkesukker.

Laktoseintoleranse er altså en reaksjon fordi man mangler det enzymet – laktase – som skal til for å spalte opp og fordøye melkesukkeret.

Melkesukkeret er et disakkarid. De som går på FODMAP-dietten fordi de reagerer på melk, unngår da melkesukkeret de ikke tåler ved i hovedsak å spise laktosefrie melkeprodukter da de er uten disakkaridene. Men de som blir bedre av laktosefrie melkeprodukter, kan godt ha enzymet laktase. Dette er altså igjen ulike reaksjoner på melka.

Nyere forskning viser at man reagerer på melkesukkeret når man ikke har de bakteriene som kan spalte disse disakkaridene på en god måte for kroppen.

Det er helt riktig at når man da drikker laktosefri melk og spiser laktosefrie melkeprodukter, da forsvinner symptomene. Men det som også skjer, er man heller ikke mater de gode bakteriene. De vil da forsvinner fra fordøyelsen etter en stund. Det er derfor viktig at man ikke går på en FODMAP-diett over tid når melk er problemet – dersom man ønsker å ha melk i kostholdet. Går man på det for lenge, vil symptomene på FODMAP fortsatt være borte, men mikrobiomet fortsetter å mangle bakteriene som spalter melkesukkeret og problemene vil vedvare. (Nå er ikke melk essensielt for å danne mucosa og korte fettsyrer, så helt å unngå melk, er ikke skadelig eller uheldig).

Det er også viktig å merke seg at de laktosefrie melkeproduktene er høy- eller utrapasteuriserte. Det vil si at de er varmet opp til 100 grader eller mer. Oppvarming til over 100 grader gjør at proteinene er ekstra vanskeligere å spalte – noe som kan føre til større problemer for de som har melkeproteinintoleranse/forsinket matvareallergi selv om de ikke merker det i magen. Det er ikke for ingenting at mange opplever at de tåler lavpasteurisert melk og melk rett fra kua bedre enn de fleste andre melkeprodukter,

Et konkret eksempel. La oss kalle henne Berit.

Dersom du har blitt forvirret av de ulike reaksjonene på melk i det jeg har skrevet over her, så skal jeg forsøke å tydeliggjøre det hele med et konkret eksempel:

Berit går til legen fordi hun tror at hun ikke tåler melk. Hun opplever at hun blir oppblåst og uvel av melk, får diaré og har litt «sur» lukt av avføringen. Legen tar en test og forteller henne – at neida, ikke noe problem – hun tåler melk, hun har ikke laktoseintoleranse.

Det legene vanligvis tester er om du har laktoseintoleranse ved å teste om du har enzymet laktase. Det er meget sjelden at de tester proteinintoleranse med å ta IgG-test. Om Berit hadde fått kløe i munnen eller andre tegn på allergi, ville han nok tatt en allergitest, en IgE-test. Men altså: Berit fikk tatt en laktoseintoleransetest og fikk beskjed om at hun tålte melk. Problemet var bare det at hun fortsatte å reagere. Så fikk hun høre om FODMAP-dietten og begynte med laktosefrie melkeprodukter. Og heldigvis! Berit ble mye bedre når det gjaldt luft og oppblåsthet – og hun fortsatte med å unngå melkeprodukter med laktose.

Men helsa ble totalt sett ikke bedre. Hun hadde fortsatt ofte diaré, fikk stadig mer hodepine, følte seg slapp og sliten, ble stadig mer nedfor psykisk og hadde ofte vondt i muskler og ledd. Hun gikk tilbake til legen, men han hadde ingen andre forslag enn smertestillende og antidepressive midler.

Berit begynte å google og fant en terapeut som blant annet tok proteinintoleransetester. Det viste seg at Berit hadde store utslag på melkeprotein (IgG). Etter å ha unngått alle melkeprodukter i to uker, merket hun en bedring. Terapeuten hennes forklarte da om viktigheten av et godt mikrobiom, om lekk tarm – og alt det andre jeg har tatt opp i disse artiklene. Etter noen uker med mat med mye fiber, en diett helt uten melk og et par andre matvarer hun reagerte på, ble helsa langsomt bedre. Humøret ble bedre, muskelsmertene ble borte og Berit følte seg friskere enn på flere år.

Konkrete råd:

Vi ser altså at det kan være mange måter å reagerer på melk på. Men uansett hvilke reaksjon du har, er det viktig å kutte ut melk – i alle fall så lenge du får symptomer – og gjøre det du kan for å utvikle mikrobiomet ditt og reparere tarmslimhinna.

Når det gjelder annen mat du reagerer på, så unngå det som skaper reaksjoner! Begynn med å spise grønnsaker, frukt og bær – av alle slag som du tåler. Prøv deg fram og spis rå og kokte grønnsaker hver dag. Spis frø og nøtter som du tåler, kalde kokte poteter, grovt, helst surdeigsgjæret brød av urkorn og unngå hvete. Spis alt det økologiske du finner for å unngå sprøytemidler og tilsettingsstoffer som skader bakterier og irriterer tarmen. Spis reint kjøtt og fisk, lag mat fra bunnen av og unngå prosessert mat. Unngå stress, ro deg ned før du spiser, tygg maten godt og se ellers artikkelen om Hva du selv kan gjøre for å få et best mulig mikrobiom – en best mulig tarmbakteriebalanse (denne serien Del 3).

Lykke til😊

Mikrobiomet Del 5: Hvorfor lekk tarm gjør oss syke.

I forrige artikkel skrev jeg om hva lekk tarm er og at lekk tarm kan føre til fedme, inflammasjoner i kroppen, autoimmune sykdommer, hjerte- karproblemer og fibromyalgi – blant annet – og for ikke å glemme tåkehode og adferdsproblemerr.

Nå vil jeg legge til at lekk tarm også kan føre til blant annet hodepine og migrene, depresjon, ADHD, schizofreni og en følelse av å være forgiftet, trøtthet, utmattethet og ME, samt magesmerter og leddsmerter. Men hvorfor fører lekk tarm til disse symptomene og sykdommene? Det er det vi skal se på i denne artikkelen.

Giftstoffer i maten:

Om du har en hel tarm og et godt mikrobiom, vil det aller meste av ulike giftstoffer føres ut av tarmen med avføringen. Men om tarmen er lekk, vil ulike typer stoffer bli tatt opp i blodbanen gjennom tarmslimhinna. Det kan være giftstoffer som sprøytemiddelrester i maten, ulike tilsetningsstoffer som konserveringsmidler, fortykningsmidler, fargestoffer og smaksforsterkere – bare for å nevne noen. Det sier seg selv at med mye gift i maten vi spiser og med en lekk tarmslimhinne, kan denne giftbelastningen bli relativt stor og kan føre til mange av symptomene over som hodepine, utmattethet, irritasjoner, konsentrasjonsproblemer, inflammasjoner i kroppen osv.

Nå er det viktig å understrekes at vi også får giftstoffer i oss gjennom luft og vann, samt det vi smører på kroppen – ikke bare gjennom maten. Men det er giftstoffene i maten, som i tillegg til å gjøre deg syk om de slipper gjennom tarmslimhinna, også kan irritere tarmslimhinna og bidra til at den blir lekk.

Giftstoffer som bakteriene lager:

I tillegg til giftstoffer vi får i oss gjennom maten, så lager bakteriene giftstoffer (endoksiner) som er skadelige for oss. De såkalte gram-negative bakteriene – der E.colibakterien er en av dem – har giftstoffer i bakterieveggen som frigjøres når bakteriene dør (LPS). Bakteriene har et kort liv, så vi får hele tiden tilsig av disse giftstoffene fra bakteriene når vi har en dysbiose med for mye av de gram-negative bakteriene. Ved lekk tarm, går disse giftstoffene (endotoksiner) over i blodet. Endotoksiner kan påvirke cellene våre på ulike måter og kan blant annet få cellene til å frigjøre stoffer (cytokiner) som kan føre til diaré og betennelser, forgifte blodet og ødelegge vevet blant annet.

Ut i fra dette, er det ikke vanskelig å forstå at vi kan føle oss riktig dårlige om vi har bakterier som danner mye LPS. Ved lekk tarm, har forskerne nå funnet ut at vi også har lekk blod/hjernebarriere. Det vil si at LPS også kan komme inn i hjernen og lage skader og problemer som migrene, hukommelsesproblemer og gi andre symptomer som har sin årsak i lavgradig inflammasjon i hjernen, eksempelvis demens som Alzheimer.

Manglende oppspalting av proteiner/proteinintoleranse:

Proteinene består av aminosyrer som er de aller minste byggeklossene. Når vi spiser proteiner, skal de egentlig spaltes opp i enkle aminosyrer før de går over i blodbanen. Men om du har lite saltsyre i magesekken, lite produksjon av enzymer i bukspyttkjertelen og tarmen – og lite av de gode bakteriene som er med og spalter maten, da kan det skje at vi ikke greier spalte alt til aminosyrer. Om du ser for deg et langt perlekjede som er surret sammen til en klump, er det en god illustrasjon på et protein. Det skal spaltes i enkle perler. Om fordøyelsen ikke greier det, sitter vi igjen med små lenker av aminosyrer – de kalles peptider når det er inntil 50 aminosyrer. Over 50 aminosyrer kalles proteiner. Det er flytende overganger her, men poenget er at små grupper av aminosyrer kommer over i blodbanen. Dette reagerer immunsystemet på.

La oss si at du har spist et stykke med ost der proteinene ikke spaltes ordentlig i tarmen og du får grupper med aminosyrer fra osten ut i blodbanen istedenfor at alt er spaltet opp i aminosyrer. Du ser det for deg – disse små kjedene av aminosyrer som flyter rundt?

Disse gruppene av aminosyrer (peptid ene) blir oppfattet som fremmedlegemer i kroppen vår – de skal rett og slett ikke være der. De blir oppdaget av immunforsvaret vårt, av immunglobulinene (IgG). Etter å ha spist en del, vil grupper av IgG som har angrepet peptidene fra osten strømme rundt i kroppen din. Dess mer du spiser av disse proteinene, jo flere grupper av proteinrester vil komme ut i blodet, og øke antallet IgG. Det neste som skjer, er at andre celler i immunforsvaret, makrofagene, finner fram til det som skal destrueres og spiser det opp. Om disse gruppene av immunglobuliner har satt seg fast i vevet, vil makrofagene «spise på eget vev». Vi vil da få en inflammasjon i det vevet og vi ser at muskel- og leddsmerter kan være et av resultatene. Det at kroppen angriper eget vev, er også definisjonen av autoimmunitet.

Morfinpeptider og hormonpeptider:

Hormoner er små grupper av aminosyrer som kroppen lager av aminosyrene. Det som kan skje, er at en gruppe aminosyrer/peptidene fra maten kan ligne så mye på hormoner at kroppen rett og slett «tror» det er hormonet, og derfor ikke lager det. La oss si at peptider fra osten ligner så mye på «lykkehormonet» serotonin at tarmen får beskjed av hjernen at det er nok serotonin uten at det er tilfellet. Da kan denne personen komme til å lide av humørforstyrrelser/depresjon til dette peptidhormonet har forsvunnet fra kroppen og tarmbakteriene igjen danner serotonin (ca 90 % av serotoninet dannes i tarmen).

Om du ikke spalter proteiner skikkelig, kan det også danne seg peptider som ligner morfin og fungerer som morfin i kroppen. Disse peptidene kalles morfinpeptider. Personen blir rett og slett «rusa» og får abstinenser når disse morfinpeptidene forlater kroppen. Dette kan blant annet føre til humørsvingninger og adferdsproblemer. Melk er et av de næringsmidlene som kan danne morfinpeptider. Og for å hindre ubehag i denne avgiftningen, må vi tilføre nye melkeproteiner slik rusmisbrukere må tilføre nye opiater. Har du hørt om de som bare MÅ ha melk? Melk er som sagt et av de næringsmidlene som danner morfinpeptider. Så når Tine hadde i sin melkereklame: «Må ha det, bare MÅ ha det», så vet de kanskje ikke hvor nært det var sannheten? Du MÅ bare ha det fordi du får abstinenser uten.

«Blokkeringer» i hjernen

Mellomrommet mellom nervecellene i hjernen kalles synapsespalten Det som forskningen har vist, er at enkelte grupper av peptider kan blokkere synapsespalten mellom nervecellene i hjernen. Vanligvis når vi tar imot et signal, reagerer systemet vårt og vi får en reaksjon. Signalet blir sendt fra den ene nervecella til den neste til det når dit det skal. Men dersom signalene blir stoppet fordi synapsespalten er blokkert av eksempelvis morfinpetider, da vil ikke signalene komme dit de skal. Det kan ha mange ulike følger. Det kan føre til blant annet aggresjon, konsentrasjonsproblemer, generell uro, depresjoner og autistiske tilstander.

Ulike måter å måle proteinrester i kroppen.

Overlege Karl Ludvig Reichelt forsket mye på sammenhengen mellom psykisk sykdom og morfinpeptider. Han forsket på Rikshospitalet i over 40 år og er godt kjent i utlandet. Det er i all hovedsak melk og gluten han har forsket på. Han har målt rester av proteiner i urinen hos dem det gjelder, og fastslått at om du har proteinrester i urinen, så må det komme fra det du spiser som ikke er spaltet helt ned til aminosyrer. Karl Reichelt har deltatt i forskning som viser avvikende mengder peptider i urinen til personer med autisme, Retts syndrom, depresjon, ADHD og schizofreni blant annet. Han har gjennom sitt arbeid hjulpet tusenvis av mennesker, særlig unge med adferdsproblemer.

Det er også vanlig å måle IgG og andre immunglobuliner i blod «med et stikk i fingeren». Disse testene kan måle reaksjoner på langt flere proteiner enn melk og hvete, noe som kan være en fordel i mange sammenhenger.

Uansett testmetode, så er det viktig å gjøre det vi kan for å ha en hel tarmslimhinne slik at disse peptidene kan hindres i størst mulig grad i å komme ut i blodet. Om du har peptider i blodet eller i urinen, så har disse små «perlekjedelenkene» uansett kommet seg fra tarmen og inn i blodet.

Oppsummering:

Om vi skal oppsummere, så er det blant annet giftstoffer i maten, giftstoffer som dårlige bakterier lager, samt ikke helt oppspaltede proteinbiter – peptider – som han komme over i blodbanen og lage ulike typer reaksjoner i kroppen. Konklusjonen blir igjen at vi må gjøre det vi kan for å ha et best mulig mikrobiom og gjøre det vi kan for å ha hel tarmslimhinne.

VG har i disse dager en heksejakt på de som tar matintoleransetester.

Det å gi en utfyllende kommentar til denne artikkelen vil strekke seg over flere sider. Men noen generelle kommentarer er det på sin plass å gi: I utlandet er det mye forskning som viser at det å måle IgG og IgA i blodet, er et nyttig redskap for å hjelpe de som er syke til å få bukt med sine helseproblemer. Dette har jeg dokumentert i boka «Takk for maten?». At norske leger ikke gjør denne formen for diagnostikk og opplyser at det ikke finnes forskning som viser hensikten med matintoleransetester, er beklagelig.

Det at friske mennesker også har IgG og IgA i blodet i små mengder, er naturlig fordi tarmen i perioder kan slippe proteinrester ut i blodet. Tarmen er en meget tynn slimhinne som kan bli skadet. At kroppen rydder opp på denne måten, er en naturlig del av vårt immunsystem. Når er person derimot har store mengder IgG eller IgA i blodet, gir det som regel symptomer. Min oppfatning er at man skal la være å spise de matvarene som gir store utslag.

Det aller viktigste er imidlertid å reparere tarmslimhinna! Det er etter min mening det som er det største problemet i dag: Maten vi spiser dreper tarmbakteriene og skader tarmslimhinna slik at stadig flere opplever problemer med fordøyelsen.

Hadde det ikke vært en god ide å spørre hvorfor en av fem nordmenn opplever at de blir dårlige av maten de spiser i stedet for å henge ut de som hjelper de som har plager? Jeg håper at VG har mot og vett nok til å offentliggjøre historiene til alle de som har blitt hjulpet av disse testene og fått råd om hvordan de skal reparere tarmslimhinna og fordøyelsen for øvrig. Jeg håper også at VG vil granske maten som blir solgt til oss nordmenn og finne forklaringene på hvorfor så mange blir syke av den. Dette har jeg også forklart grundig i «Takk for maten?»