tarmbakterier

Mikrobiomet Del 7: Reaksjoner på proteinene og karbohydratene i maten – med melk som et konkret eksempel.

I den forrige artikkelen skrev jeg om forskjellen på allergi (IgE-reaksjoner) og proteinintoleranse, også omtalt som forsinket matvareallergi (IgG-reaksjoner). Begge disse reaksjonene er på proteinene i maten. Men mange har også reaksjoner på karbohydratene i matvarene. De som følger den såkalte FODMAP-dietten, gjør det nettopp for å unngå visse grupper karbohydrater. Det å reagere på karbohydratene og det å reagere på proteinene er altså helt ulike og uavhengige reaksjoner. I denne artikkelen skal vi se på reaksjoner på karbohydratene og bruke melk som et konkret eksempel for å skille klart mellom en reaksjon på proteinene og karbohydratene.

FODMAP og FODMAP-dietten:

Mange reagerer eksempelvis på løk. Så tar de en proteinintoleransetest (IgG), men løk slår ikke ut. Det vil si at de ikke har en reaksjon på proteinene i løken. Grunnen til at de reagerer kan da være at de reagerer på karbohydratene – det å unngå løken gir mindre luft og ubehag fra magen. Og da kan vi snakke om FODMAP.

FODMAP står for Fermenterbare Oligosakkarider (her finner vi løken), Disakkarider (det er melkesukker), Monosakkarider og (And) Polyoler. Dette er fiber som går ufordøyd gjennom tynntarmen vår og fordøyes av tarmbakteriene i tykktarmen. Disse fibrene er blant annet viktige bidragsytere til at bakteriene kan danne det beskyttende slimlaget i tarmen (mucosa) og kortkjedede fettsyrer som er livsnødvendige for god helse. Det er derfor viktig å kunne spise disse karbohydratene og kun unngå dem i en kortere periode.

Den mest vanlige måten å forklare FODMAP-problemene på, er at noen reagerer lettere enn andre når maten blir fordøyd. Teorien er at når tarmene utvider seg på grunn av en naturlig produksjon av gass fra bakteriene, sendes signaler til hjernen som enkelte overreagerer på og hjernen sender smertesignaler til tarmen.

En annen teori er at dårlige bakterier som lager mye luft, gjør at tarmen utvider seg så mye at det er naturlig – og ingen overreaksjon fra hjernen – at det blir smerter og ubehag (Det er ingen naturlig luftproduksjon når magen står som en «tromme»). Disse dårlige bakteriene «knabber» FODMAP-maten før de gode bakteriene (om de i det hele tatt er der) får tak i disse karbohydratene. De dårlige bakteriene danner luft (som får magen til å stå som en «tromme»). De danner også ofte stoffer som irriterer tarmslimhinna og lager fordøyelsesproblemer og også smerter selv om det ikke dannes mye luft. Det viktige blir da å unngå det som mater de dårlige bakteriene mens man fjerner de dårlige og bygger opp de gode bakteriene – slik at man raskest mulig kan spise maten som de gode bakteriene danner kortkjedede fettsyrer og mucosa av.

Laktoseintoleranse:

Når vi snakker om laktoseintoleranse, da snakker vi om melk og melkeprodukter.

Det å ha laktoseintoleranse betyr at du mangler et enzym som spalter sukkeret i melkeprodukter. Dette har vært kjent lenge, og blir også kalt for den egentlige intoleransen. Om du ikke har dette enzymet, laktase, får du diaré og ofte smerter av å drikke melk. Du er altså intolerant mot melk. Å være intolerant betyr rett og slett at du ikke tolererer/tåler det. Men dette er ikke en immunreaksjon, men en reaksjon fordi du mangler et enzym. Det i sin tur lager reaksjoner der immunsystemet blir involvert da uspaltet melkesukker lager irritasjon og andre problemer. Men laktoseintoleranse er altså ingen immunreaksjon i seg selv. Nordeuropeere er det folkeslaget som tåler melkesukker best, mens de fra Asia og deler av Afrika tåler det dårlig fordi de gjennom evolusjonen ikke har drukket melk og derved ikke danner enzymet laktase annet enn i spedbarnsalderen. Dette er ikke noe du kan «bli frisk av» slik at de som har laktoseintoleranse bør holde seg unna melkesukkeret. Men det er mulig å spise enzymet laktase når du av en aller annen grunn spiser melkeprodukter.

Laktoseintoleranse og FODMAP-reaksjon på melkesukker.

Laktoseintoleranse er altså en reaksjon fordi man mangler det enzymet – laktase – som skal til for å spalte opp og fordøye melkesukkeret.

Melkesukkeret er et disakkarid. De som går på FODMAP-dietten fordi de reagerer på melk, unngår da melkesukkeret de ikke tåler ved i hovedsak å spise laktosefrie melkeprodukter da de er uten disakkaridene. Men de som blir bedre av laktosefrie melkeprodukter, kan godt ha enzymet laktase. Dette er altså igjen ulike reaksjoner på melka.

Nyere forskning viser at man reagerer på melkesukkeret når man ikke har de bakteriene som kan spalte disse disakkaridene på en god måte for kroppen.

Det er helt riktig at når man da drikker laktosefri melk og spiser laktosefrie melkeprodukter, da forsvinner symptomene. Men det som også skjer, er man heller ikke mater de gode bakteriene. De vil da forsvinner fra fordøyelsen etter en stund. Det er derfor viktig at man ikke går på en FODMAP-diett over tid når melk er problemet – dersom man ønsker å ha melk i kostholdet. Går man på det for lenge, vil symptomene på FODMAP fortsatt være borte, men mikrobiomet fortsetter å mangle bakteriene som spalter melkesukkeret og problemene vil vedvare. (Nå er ikke melk essensielt for å danne mucosa og korte fettsyrer, så helt å unngå melk, er ikke skadelig eller uheldig).

Det er også viktig å merke seg at de laktosefrie melkeproduktene er høy- eller utrapasteuriserte. Det vil si at de er varmet opp til 100 grader eller mer. Oppvarming til over 100 grader gjør at proteinene er ekstra vanskeligere å spalte – noe som kan føre til større problemer for de som har melkeproteinintoleranse/forsinket matvareallergi selv om de ikke merker det i magen. Det er ikke for ingenting at mange opplever at de tåler lavpasteurisert melk og melk rett fra kua bedre enn de fleste andre melkeprodukter,

Et konkret eksempel. La oss kalle henne Berit.

Dersom du har blitt forvirret av de ulike reaksjonene på melk i det jeg har skrevet over her, så skal jeg forsøke å tydeliggjøre det hele med et konkret eksempel:

Berit går til legen fordi hun tror at hun ikke tåler melk. Hun opplever at hun blir oppblåst og uvel av melk, får diaré og har litt «sur» lukt av avføringen. Legen tar en test og forteller henne – at neida, ikke noe problem – hun tåler melk, hun har ikke laktoseintoleranse.

Det legene vanligvis tester er om du har laktoseintoleranse ved å teste om du har enzymet laktase. Det er meget sjelden at de tester proteinintoleranse med å ta IgG-test. Om Berit hadde fått kløe i munnen eller andre tegn på allergi, ville han nok tatt en allergitest, en IgE-test. Men altså: Berit fikk tatt en laktoseintoleransetest og fikk beskjed om at hun tålte melk. Problemet var bare det at hun fortsatte å reagere. Så fikk hun høre om FODMAP-dietten og begynte med laktosefrie melkeprodukter. Og heldigvis! Berit ble mye bedre når det gjaldt luft og oppblåsthet – og hun fortsatte med å unngå melkeprodukter med laktose.

Men helsa ble totalt sett ikke bedre. Hun hadde fortsatt ofte diaré, fikk stadig mer hodepine, følte seg slapp og sliten, ble stadig mer nedfor psykisk og hadde ofte vondt i muskler og ledd. Hun gikk tilbake til legen, men han hadde ingen andre forslag enn smertestillende og antidepressive midler.

Berit begynte å google og fant en terapeut som blant annet tok proteinintoleransetester. Det viste seg at Berit hadde store utslag på melkeprotein (IgG). Etter å ha unngått alle melkeprodukter i to uker, merket hun en bedring. Terapeuten hennes forklarte da om viktigheten av et godt mikrobiom, om lekk tarm – og alt det andre jeg har tatt opp i disse artiklene. Etter noen uker med mat med mye fiber, en diett helt uten melk og et par andre matvarer hun reagerte på, ble helsa langsomt bedre. Humøret ble bedre, muskelsmertene ble borte og Berit følte seg friskere enn på flere år.

Konkrete råd:

Vi ser altså at det kan være mange måter å reagerer på melk på. Men uansett hvilke reaksjon du har, er det viktig å kutte ut melk – i alle fall så lenge du får symptomer – og gjøre det du kan for å utvikle mikrobiomet ditt og reparere tarmslimhinna.

Når det gjelder annen mat du reagerer på, så unngå det som skaper reaksjoner! Begynn med å spise grønnsaker, frukt og bær – av alle slag som du tåler. Prøv deg fram og spis rå og kokte grønnsaker hver dag. Spis frø og nøtter som du tåler, kalde kokte poteter, grovt, helst surdeigsgjæret brød av urkorn og unngå hvete. Spis alt det økologiske du finner for å unngå sprøytemidler og tilsettingsstoffer som skader bakterier og irriterer tarmen. Spis reint kjøtt og fisk, lag mat fra bunnen av og unngå prosessert mat. Unngå stress, ro deg ned før du spiser, tygg maten godt og se ellers artikkelen om Hva du selv kan gjøre for å få et best mulig mikrobiom – en best mulig tarmbakteriebalanse (denne serien Del 3).

Lykke til😊

Mikrobiomet Del 6: Litt om reparasjon av lekk tarm og mye om forskjellen på forsinket matvareallergi og allergi.

I del 5 i denne artikkelserien om mikrobiomet, skrev jeg om konsekvensene av lekk tarm, og skrev blant annet om peptider som kommer over i blodbanen og blir angrepet av immunsystemet – immunglobulin G (IgG). Nå skal vi også snakke om IgE som er en helt annen reaksjon på proteinene i maten – IgE er akuttallergi. Og forskning viser at dette også kan være en reaksjon fra kroppen på en uheldig balanse blant mikrobene. Men aller først litt om hvordan vi kan reparere en lekk tarm – som oftest har sin årsak i en dysbiose i tarmen.

Hvordan reparere en lekk tarm.

Det viktigste er som sagt i flere artikler nå å ha en god tarmbakterieflora. I Del 3 i denne artikkelserien skrev jeg om hva vi kan gjøre for å opprettholde en god balanse blant bakteriene i tarmen:

«Det er meget enkelt og utrolig vanskelig. Det enkle svaret er at du bør spise rein mat uten stoffer som forstyrrer og dreper bakterier, at du bør spise det som nærer de bakteriene du ønsker å ha i tarmen og minst mulig av det som nærer de bakterien det ikke er fordelaktig å ha der – og så må du leve et liv med minst mulig stress over tid. Høres enkelt ut. Men det er som sagt meget vanskelig.»

I tillegg til å gjøre dette best mulig, er det mange som tar ulike probiotiske produkter (produkter som inneholder levende bakterier) med mer eller mindre gode resultater. Det forskes mye på dette for tiden og jeg skal skrive en artikkel om bruk av probiotika og hvordan ulike forskere ser på dette tiltaket om noen uker. Jeg skal også skrive om ulike erfaringer på hva du kan gjøre for å helbrede tarmen i tillegg til å sørge for å ha en god tarmbakterieflora. Men nå til ulikheten mellom en forsinket matvareallergi (IgG-reaksjon) og en akuttallergi (en IgE-reaksjon) – som begge i stor grad er forårsaket av dysbiose.

Forskjellen på allergi og proteinintoleranse

Allergi

Det vi vanligvis kaller matvareallergi, er når noen reagerer med nysing, kløe i halsen, blemmer i munnen eller lignende etter å ha spist en matvare. Reaksjonene er akutte og derfor lette å identifisere. De fleste som har allergi, vet hva de reagerer på. La oss bruke melk som et eksempel.

Det er et immunstoff kalt immunglobulin E (IgE) som forårsaker denne reaksjonen. De som har allergi, har ofte færre av de gode bifido-bakteriene i tarmen enn andre – hvilket tilsier at mikrobiomet er viktig i fht allergi også. Professor Arnold Berstad hadde en artikkel i Dagbladet om denne saken allerede i 2014, og flere forskningsrapporter bekrefter dette. Igjen får vi understreket viktigheten av god tarmbakteriebalanse.

IgE-molekylet er laget slik at det skal kjenne igjen og binde til seg allergenet. Den andre enden av dette IgE-molekylet er festet til en såkalt mastcelle. Mastceller har vi i hele kroppen, men mest i slimhinnene.

Egentlig er det ting som reelt er farlige for kroppen som IgE-molekylene skal reagere på, men ved allergi kan vi si at immunsystemet overreagerer og kroppen får en reaksjon på ufarlige ting. Disse IgE-dekkede mastcellene sitter og «venter» på eksempelvis melkeproteiner og angriper med en gang melkeproteinene dukker opp. Melkeproteinene fester seg til IgE-molekylene og med det samme vil mastcella reagere med å tømme ut histamin og andre kjemikalier som gjør at det oppstår kløe, blemmer osv. i slimhinnene.

Allergireaksjon: Allergenet fester seg til IgE-molekylet og mastcella reagerer umiddelbart med å «sprute» ut histamin og andre kjemikalier.

Proteinintoleranse

Immunglobulin G (IgG) er en annen type immuncelle som er årsaken til det vi kaller en forsinket immunreaksjon, en forsinket matvareallergi eller proteinintoleranse. Immunsystemet reagerer på proteiner eller deler av proteinene (peptider) fra maten. Derav begrepet proteinintoleranse. (se også om dette i Del 5 i denne serien) Reaksjonen kommer etter at peptidene har kommet inn i blodbanen og kommer langsomt – og ofte lenge etter at en matvare er spist. En reaksjon etter 12-24 timer er vanlig, men inntil 72 timer kan det ta fra en matvare er spist til symptomene melder seg. Det er derfor vanskelig å identifisere hvilke matvarer det reageres på. Symptomene kan være trøtthet, smerter i ledd og muskler, hodepine, migrene, uro, konsentrasjonsproblemer osv. Det trenger ikke være noen symptomer fra fordøyelsen, noe som gjør det enda vanskeligere å identifisere hvilke matvarer som er årsaken. I tillegg kan matvarene du reagerer på først gjøre at du føler velvære for så å bli dårlig dagen eller dagene etter. Melk gir ofte slike reaksjoner.

Første gang kroppen blir utsatt for en «fiende» og immunforsvaret reagerer, dannes det IgG og hukommelsesceller. Neste gang du får i deg disse peptidene (små biter av proteiner), er immunforsvaret parat og angriper «fienden». Dersom man har fått en slik reaksjon på melk, kan vi måle disse antistoffene i blodet. Dvs. at for at det skal kunne måles IgG mot visse matproteiner fra peptider i ditt blod, så må kroppen ha oppfattet disse som fiender, angrepet og dannet IgG. Det går med andre ord ikke an å måle IgG mot en matvare om kroppen ikke har oppfattet disse konkrete proteinene som en fiende.

Disse IgG-molekylene fester seg til melkepeptidene etter at du har spist melkeprodukter, og disse samler seg i grupper – immunkomplekser. Det er disse som sirkulerer rundt i blodet/setter seg fast i vevet og oppdages av andre celler i immunforsvaret – makrofagene. Makrofagene har som oppgave å utslette/»spise opp» disse immuncellene slik jeg beskrev i forrige artikkel med eksempelet der disse immunkompleksene har satt seg fast i vevet. Makrofagene vil da i realiteten «spise på eget vev» og vi kan da få en inflammasjon i det vevet. Det kan blant annet før til muskel- og leddsmerter osv.

Proteinintoleranse: Her ser vi melkeallergenet feste seg til IgG-molekylet og at de danner grupper – immunkomplekser.

IgE og IgG – melkeallergi og melkeproteinintoleranse – ser vi er to helt ulike reaksjoner fra kroppen.

IgE er en straksreaksjon der symptomene kommer umiddelbart mens en IgG-reaksjon kan komme etter flere timer/dager når kroppen har begynt å reagere på immunglobulinene. For å holde disse fra hverandre, tenker jeg på IgE som en Ekspress-reaksjon – og IgG som Gradvis/langsom reaksjon.

Det er en annen viktig ulikhet også. Ved en allergireaksjon reagerer IgE-molekylene på hele proteinet umiddelbart i slimhinnene. Man må nødvendigvis ikke ha lekk tarm for å ha en IgE-reaksjon selv om IgE-molekyler ganske raskt kan måles i blodet også. Når det dreier seg om en IgG-reaksjon, er det en reaksjon på større eller mindre fragmenter av melkeproteinet som har kommet seg gjennom tarmslimhinna og ut i blodbanen der IgG- molekylene går til angrep.

Ulike proteinreaksjoner og reaksjon på karbohydratene

Da håper jeg at du kan se hva slags reaksjon du har – om du har en akuttallergi eller en proteinintoleranse. Om du «bare» har en IgG-reaksjon på for eksempel melk, så vet du ofte ikke om det kommer av melk eller andre proteiner. De proteinene som er noen av «verstingene» når vi måler IgG i blodet ved hjelp av en proteinintoleransetest, er melk, egg, hvete, soya og mais.

Men vi kan også reagere på karbohydratene og få lignende reaksjoner som man får ved en proteinintoleranse. Har du laktoseintoleranse – eller går du på FODMAP- dietten fordi du reagerer på for eksempel melk, så har du ganske riktig ikke fått noen svar i denne artikkelen. Dette er imidlertid tema for neste artikkel.

Jeg har skrevet mye om dette temaet i den først boka: «Takk for maten?»

Mikrobiomet Del 5: Hvorfor lekk tarm gjør oss syke.

I forrige artikkel skrev jeg om hva lekk tarm er og at lekk tarm kan føre til fedme, inflammasjoner i kroppen, autoimmune sykdommer, hjerte- karproblemer og fibromyalgi – blant annet – og for ikke å glemme tåkehode og adferdsproblemerr.

Nå vil jeg legge til at lekk tarm også kan føre til blant annet hodepine og migrene, depresjon, ADHD, schizofreni og en følelse av å være forgiftet, trøtthet, utmattethet og ME, samt magesmerter og leddsmerter. Men hvorfor fører lekk tarm til disse symptomene og sykdommene? Det er det vi skal se på i denne artikkelen.

Giftstoffer i maten:

Om du har en hel tarm og et godt mikrobiom, vil det aller meste av ulike giftstoffer føres ut av tarmen med avføringen. Men om tarmen er lekk, vil ulike typer stoffer bli tatt opp i blodbanen gjennom tarmslimhinna. Det kan være giftstoffer som sprøytemiddelrester i maten, ulike tilsetningsstoffer som konserveringsmidler, fortykningsmidler, fargestoffer og smaksforsterkere – bare for å nevne noen. Det sier seg selv at med mye gift i maten vi spiser og med en lekk tarmslimhinne, kan denne giftbelastningen bli relativt stor og kan føre til mange av symptomene over som hodepine, utmattethet, irritasjoner, konsentrasjonsproblemer, inflammasjoner i kroppen osv.

Nå er det viktig å understrekes at vi også får giftstoffer i oss gjennom luft og vann, samt det vi smører på kroppen – ikke bare gjennom maten. Men det er giftstoffene i maten, som i tillegg til å gjøre deg syk om de slipper gjennom tarmslimhinna, også kan irritere tarmslimhinna og bidra til at den blir lekk.

Giftstoffer som bakteriene lager:

I tillegg til giftstoffer vi får i oss gjennom maten, så lager bakteriene giftstoffer (endoksiner) som er skadelige for oss. De såkalte gram-negative bakteriene – der E.colibakterien er en av dem – har giftstoffer i bakterieveggen som frigjøres når bakteriene dør (LPS). Bakteriene har et kort liv, så vi får hele tiden tilsig av disse giftstoffene fra bakteriene når vi har en dysbiose med for mye av de gram-negative bakteriene. Ved lekk tarm, går disse giftstoffene (endotoksiner) over i blodet. Endotoksiner kan påvirke cellene våre på ulike måter og kan blant annet få cellene til å frigjøre stoffer (cytokiner) som kan føre til diaré og betennelser, forgifte blodet og ødelegge vevet blant annet.

Ut i fra dette, er det ikke vanskelig å forstå at vi kan føle oss riktig dårlige om vi har bakterier som danner mye LPS. Ved lekk tarm, har forskerne nå funnet ut at vi også har lekk blod/hjernebarriere. Det vil si at LPS også kan komme inn i hjernen og lage skader og problemer som migrene, hukommelsesproblemer og gi andre symptomer som har sin årsak i lavgradig inflammasjon i hjernen, eksempelvis demens som Alzheimer.

Manglende oppspalting av proteiner/proteinintoleranse:

Proteinene består av aminosyrer som er de aller minste byggeklossene. Når vi spiser proteiner, skal de egentlig spaltes opp i enkle aminosyrer før de går over i blodbanen. Men om du har lite saltsyre i magesekken, lite produksjon av enzymer i bukspyttkjertelen og tarmen – og lite av de gode bakteriene som er med og spalter maten, da kan det skje at vi ikke greier spalte alt til aminosyrer. Om du ser for deg et langt perlekjede som er surret sammen til en klump, er det en god illustrasjon på et protein. Det skal spaltes i enkle perler. Om fordøyelsen ikke greier det, sitter vi igjen med små lenker av aminosyrer – de kalles peptider når det er inntil 50 aminosyrer. Over 50 aminosyrer kalles proteiner. Det er flytende overganger her, men poenget er at små grupper av aminosyrer kommer over i blodbanen. Dette reagerer immunsystemet på.

La oss si at du har spist et stykke med ost der proteinene ikke spaltes ordentlig i tarmen og du får grupper med aminosyrer fra osten ut i blodbanen istedenfor at alt er spaltet opp i aminosyrer. Du ser det for deg – disse små kjedene av aminosyrer som flyter rundt?

Disse gruppene av aminosyrer (peptid ene) blir oppfattet som fremmedlegemer i kroppen vår – de skal rett og slett ikke være der. De blir oppdaget av immunforsvaret vårt, av immunglobulinene (IgG). Etter å ha spist en del, vil grupper av IgG som har angrepet peptidene fra osten strømme rundt i kroppen din. Dess mer du spiser av disse proteinene, jo flere grupper av proteinrester vil komme ut i blodet, og øke antallet IgG. Det neste som skjer, er at andre celler i immunforsvaret, makrofagene, finner fram til det som skal destrueres og spiser det opp. Om disse gruppene av immunglobuliner har satt seg fast i vevet, vil makrofagene «spise på eget vev». Vi vil da få en inflammasjon i det vevet og vi ser at muskel- og leddsmerter kan være et av resultatene. Det at kroppen angriper eget vev, er også definisjonen av autoimmunitet.

Morfinpeptider og hormonpeptider:

Hormoner er små grupper av aminosyrer som kroppen lager av aminosyrene. Det som kan skje, er at en gruppe aminosyrer/peptidene fra maten kan ligne så mye på hormoner at kroppen rett og slett «tror» det er hormonet, og derfor ikke lager det. La oss si at peptider fra osten ligner så mye på «lykkehormonet» serotonin at tarmen får beskjed av hjernen at det er nok serotonin uten at det er tilfellet. Da kan denne personen komme til å lide av humørforstyrrelser/depresjon til dette peptidhormonet har forsvunnet fra kroppen og tarmbakteriene igjen danner serotonin (ca 90 % av serotoninet dannes i tarmen).

Om du ikke spalter proteiner skikkelig, kan det også danne seg peptider som ligner morfin og fungerer som morfin i kroppen. Disse peptidene kalles morfinpeptider. Personen blir rett og slett «rusa» og får abstinenser når disse morfinpeptidene forlater kroppen. Dette kan blant annet føre til humørsvingninger og adferdsproblemer. Melk er et av de næringsmidlene som kan danne morfinpeptider. Og for å hindre ubehag i denne avgiftningen, må vi tilføre nye melkeproteiner slik rusmisbrukere må tilføre nye opiater. Har du hørt om de som bare MÅ ha melk? Melk er som sagt et av de næringsmidlene som danner morfinpeptider. Så når Tine hadde i sin melkereklame: «Må ha det, bare MÅ ha det», så vet de kanskje ikke hvor nært det var sannheten? Du MÅ bare ha det fordi du får abstinenser uten.

«Blokkeringer» i hjernen

Mellomrommet mellom nervecellene i hjernen kalles synapsespalten Det som forskningen har vist, er at enkelte grupper av peptider kan blokkere synapsespalten mellom nervecellene i hjernen. Vanligvis når vi tar imot et signal, reagerer systemet vårt og vi får en reaksjon. Signalet blir sendt fra den ene nervecella til den neste til det når dit det skal. Men dersom signalene blir stoppet fordi synapsespalten er blokkert av eksempelvis morfinpetider, da vil ikke signalene komme dit de skal. Det kan ha mange ulike følger. Det kan føre til blant annet aggresjon, konsentrasjonsproblemer, generell uro, depresjoner og autistiske tilstander.

Ulike måter å måle proteinrester i kroppen.

Overlege Karl Ludvig Reichelt forsket mye på sammenhengen mellom psykisk sykdom og morfinpeptider. Han forsket på Rikshospitalet i over 40 år og er godt kjent i utlandet. Det er i all hovedsak melk og gluten han har forsket på. Han har målt rester av proteiner i urinen hos dem det gjelder, og fastslått at om du har proteinrester i urinen, så må det komme fra det du spiser som ikke er spaltet helt ned til aminosyrer. Karl Reichelt har deltatt i forskning som viser avvikende mengder peptider i urinen til personer med autisme, Retts syndrom, depresjon, ADHD og schizofreni blant annet. Han har gjennom sitt arbeid hjulpet tusenvis av mennesker, særlig unge med adferdsproblemer.

Det er også vanlig å måle IgG og andre immunglobuliner i blod «med et stikk i fingeren». Disse testene kan måle reaksjoner på langt flere proteiner enn melk og hvete, noe som kan være en fordel i mange sammenhenger.

Uansett testmetode, så er det viktig å gjøre det vi kan for å ha en hel tarmslimhinne slik at disse peptidene kan hindres i størst mulig grad i å komme ut i blodet. Om du har peptider i blodet eller i urinen, så har disse små «perlekjedelenkene» uansett kommet seg fra tarmen og inn i blodet.

Oppsummering:

Om vi skal oppsummere, så er det blant annet giftstoffer i maten, giftstoffer som dårlige bakterier lager, samt ikke helt oppspaltede proteinbiter – peptider – som han komme over i blodbanen og lage ulike typer reaksjoner i kroppen. Konklusjonen blir igjen at vi må gjøre det vi kan for å ha et best mulig mikrobiom og gjøre det vi kan for å ha hel tarmslimhinne.

Mikrobiomet Del 4: Hva er «lekk tarm» og hva kan det komme av?

«Lekk tarm» eller «Leaky Gut Syndrome» – LGS – er et begrep som har vært kjent innen den alternative behandlingen i mange år. Første gang jeg så det nevnt i den konvensjonelle medisinen var i 2006. Men først fra 2015 har LGS langsomt blitt et stadig mer kjent begrep innen tradisjonell medisin – eller permeabel tarm som legene også kaller det. Jeg husker jeg tok det opp med min lege i 2016 og han mente at jeg var på fullstendig villspor da tarmen ikke lakk fordi den skal være beskyttelsen mot at vi får uønskede stoffer inn i kroppen fra tarmen vår. Der hadde han for så vidt rett – for tarmslimhinna skal bare slippe gjennom de stoffene som skal gjennom tarmveggen og over i blodbanen.

Hva er så egentlig lekk tarm?

Når du har lekk tarm, har du enkelt og greit en tarm som slipper gjennom stoffer vi ikke bør ha i blodet/kroppen – og det kan føre til mange ulike problemer. Lekk tarm kan føre til fedme, inflammasjoner i kroppen, autoimmune sykdommer, hjerte- karproblemer og fibromyalgi – blant annet – – og for ikke å glemme «tåkehode» og adferdsproblemer.

En frisk tarm består av ett tynt lag med celler – enterocytter – som er knyttet sammen med det som kalles «Thight junction» .

Du ser på denne tegningen cellene som sitter tett sammen med tarmtottene øverst. Over tarmtottene ser du tarminnholdet og på undersiden av cellene ser du blodåren som går helt inntil tarmcellene. Øverst mellom cellene ser du forbindelsene mellom cellene – det er de såkalt «Thight junctions – tette sammenbindinger».

Når tarmen er hel så blir maten som er spaltet ned til de minste partikler og andre stoffer i maten, tatt opp av tarmtottene og sendt inn i cellen. Så skal cellen «godkjenne» dette som har kommet inn og sende det videre gjennom cella og ut i blodbanene. Det som ikke blir «godkjent», blir sendt tilbake til tarmen og ut med avføringen.

Men cellene i tarmen kan bli ødelagt. Tarmcellene fornyer seg meget raskt i en frisk tarm, så dette er også en helt naturlig prosess. Men om cellene stadig blir ødelagt og ikke får sjans til å reparere seg av ulike grunner, vil det bli lekkasje. En annen viktig årsak til lekkasje er når disse tight junctions som vises på bildet over, løses opp og det blir lekkasjer mellom cellene.

Her ser du at det som holder cellene sammen, har løst seg opp og partikler fra tarmen – både ferdigfordøyde og ufordøyde, samt giftstoffer og andre ting som skulle blitt fjernet fra kroppen, får fri adgang til blodbanen. Og om cellene er ødelagt, og særlig om flere celler etter hverandre er borte, vil tarmen også rett og slett bli lekk.

Hva kan lekk tarm komme av?

Dysbiose som er et annet ord for ubalanse i tarmfloraen, er en viktig årsak til lekk tarm. Det finnes bakterier som lager et beskyttende slimlag – mucosa – over tarmslimhinna, og det finnes bakterier som bryter denne slimhinna ned. Tidligere har jeg tenkt på dem som de gode bakteriene som bygger opp og de dårlige bakteriene som bryter den ned. Nå viser nyere forskning at både de nedbrytende og de oppbyggende bakteriene kan lage nyttige stoffer for oss og at mange av de bakteriene som «spiser» mucosa også sørger for at andre som bygger mucosa kan leve i tarmen. Så poenget er å ha en sunn balanse blant de som bygger og de som tygger for at tarmslimhinna skal forbli frisk. Det øverste laget av denne mucosaen er der bakteriene hovedsaklig befinner seg. Laget under er mer sterilt – og så har vi dette ene laget med tarmceller.

Når det blir ubalanse blant bakteriene, er det dessverre de som bryter ned tarmslimhinna det lettest blir overvekt av, slimlaget reduseres, og til slutt får bakteriene kontakt med tarmcellene. Da vil immunforsvaret vårt reagere og vi får irritasjoner som skader tarmen. Det blir også overvekt av såkalte gram negative bakterier som er generelt sykdomsframkallende og kan produsere stoffer som irriterer og skader slimhinna direkte. Flere «dårlige» bakteriene har også den egenskapen at de kan sette seg fast i tarmslimhinna, irritere den og gjøre den lekk på den måten.

Antibiotika er kanskje den største bidragsyteren til «bakteriedrap» og de som har gått på mange AB-kurer, har ofte en dårlig tarmhelse.

Tilsettingsstoffene i maten er viktige årsaker til dysbiose da de irritert og forstyrrer balansen mellom bakteriene. I de siste årene har det kommet stadig flere studier som viser at ultraprosessert mat, som inneholder emulgatorer, konsistensmidler og konserveringsmidler blant annet, irriterer tarmslimhinna og bakteriene.

De antimikrobielle konserveringsmidlene (E-nummer i 200-serien) forstyrer balansen blant bakteriene og skader tarmen. Det ligger i ordet at de er anti – mot – bakteriene akkurat som antibiotika. Du finner omtrent ikke mat i norske butikker som ikke er tilsatt ett eller flere av disse konserveringsmidlene (egen artikkel om dette seinere).

I 2015 kom det en fransk undersøkelse som viste at emulgatoren E466 (karboksymetylcellulose) gjorde livet vanskelig for «gode» bakterier og irriterte tarmslimhinna. Dette ble omtalt i dokumentaren «Gull i tarmen» som ble vist på NRK. Du finner E466 i is, andre desserter, sauser, drikkevarer og bakevarer for eksempel. Det framstilles av cellulose og har generelt blitt ansett som trygt fordi det i liten grad trenger inn i kroppen. Nå viser forskningen også (se f.eks. Forskning.no fra 26.11.2021) at de som spiser mye mat med emulgatorer og konsistensmidler, kan få forandringer i sammensetning av tarmbakterier og tegn til bakterievekst av skadelige bakterier i slimbarrieren i tarmveggen – noe som er et karakteristisk trekk ved betennelse i tarmen. Og en tarmvegg med betennelse, er en lekk tarm. Et annet emulgermiddel – Polysorbat 80 – E433 som også finnes i mye ultraprosessert mat, viser seg også å gi skader i tarmen.

Smaksforsterkere, og særlig MSG som finnes i Aromat, Gastromat, og i gjærekstrakter kan også irritere tarmslimhinna hos mange mennesker, det same gjelder flere av fargestoffene som er tilsatt. Vi skal heller ikke glemme de andre kjemikaliene vi får i oss som kan irritere og skade tarmen og bakteriene – som miljøgifter og sprøytemidler på frukt og grønt – for kort å nevne noe.

En annen viktig årsak til lekk tarm, er gluten. Alessio Fasano er en kjent forsker som allerede i 2006 viste at gliadinet i gluten binder seg til cellene i tarmslimhinna, irriterer og lager skade. Når gliadinet i glutenet har festet seg, utsondrer tarmcellene et protein, Zonulin, som løser opp bindingene – «tight junctions»- mellom tarmcellene. Gluten blir således en kraftig bidragsyter til lekk tarm. Dette gjelder for alle og ikke bare dem som har anlegg for å få cøliaki. Her er det relevant å tenke at når vi har et tynt og dårlig slimlag i tarmen – en utilstrekkelig mucosa – da er det lettere for glutenet å feste seg til tarmtottene enn om mucosalaget er tykt og beskyttende. Så også her ser vi at bakteriebalansen er viktig.

Årsakene til lekk tarm kan vi oppsummere slik: Det handler i all hovedsak om dysbiose – et ubalansert mikriobiom. Med stort innslag av de bakteriene som reduserer mucosalaget og kan feste seg i tarmslimhinna og skade den, vil tarmen bli skadet, og ikke få anledning til å reparere seg raskt nok til at tarmslimhinna holder seg hel nok til ikke å slippe skadelige stoffer ut i blodet. Vi må med andre ord tilstrebe en balanse blant tarmbakteriene. Dette kan vi gjøre ved å unngå det som skader og irriterer bakteriene.

Det er også viktig å få bygget opp slimlaget. Dette forskes det veldig mye på om dagen og forskerne finner stadig bakterier og bakteriesporer som kan bidra til å bygge opp slimlaget. Jeg kommer tilbake til det.

—–

Den røde boka mi «Takk for maten?» inneholder en grundig analyse og beskrivelse av alt det som skader tarmen og tarmbakteriene. Så om du ønsker det, kan du lese mer om det der.

Lenker:

forskning.no/mat-og-helse-ny-overvekt/blir-vi-fete-og-syke-av-ultraprosessert-mat/270390

https://forskning.no/mat-og-helse-tarm/tilsetningsstoff-endret-tarmfloraen-hos-mennesker/1941696

Gull i tarmen: https://tv.nrk.no/program/KOID20002119/gull-i-tarmen

Gliadin, zonulin and gut permeability: Effects on celiac and non-celiac intestinal mucosa and intestinal cell lines ALESSIO FASANO Scandinavian Journal of Gastroenterology, 2006; 41: 408/419

Bestilling av bøker: https://bokhandel.kolofon.no/s/Takk%20for%20maten

Mikrobiomet Del 2: Hvorfor og hvordan mikrobiomet er viktig for helsa vår.

I forrige artikkel skrev jeg om hvordan mikrobiomet utvikler seg i den enkelte av oss gjennom livet og konkluderte med at mikrobiomet kan utvikle seg ulikt alt ut i fra om man blir født normalt eller ved keisersnitt, morens tarmbakterier og bakteriene man møter i oppveksten, samt kostholdet og livsførsel resten av livet.

Har du et rikt og mangfoldig mikrobiom, som er samlingen av alle mikrobene i kroppen din, viser forskning at du har en bedre helse enn de som har et mikrobiom som består av få typer bakterier. Denne gangen vil jeg også konsentrere meg om mikrobene i tarmen – og snakke mest om bakteriene.

Viktigheten av mange bakteriegener:

De seinere årene har forskerne begynt å analysere mengden bakteriegener som vi har i tarmen. Alle bakterier har et ulikt spekter med gener, og fra å telle antall bakterier, telles nå antall bakteriegener. Å telle bakteriegener blir logisk når vi vet at bakteriene kan «låne» gener av hverandre. Vi mennesker har de genene vi har og det tar lang tid å endre gener. Men bakteriene kan plukke opp gener fra andre bakterier og de kan da få enda flere funksjoner og virkninger i vår tarm og i vår kropp. Når forskerne greide finne menneskets sammensetning av gener – vårt genom, ble de meget forbauset over at vi har meget få gener sammenlignet med andre dyr. Vi har faktisk ikke særlig flere gener enn en meitemark – resten av genene som vårt system benytter seg av, er det bakteriene som står for. Og hva skjer da om bakteriegenene vi har levd med i tusenvis av år forsvinner?

Hvilke oppgaver bakteriene utfører:

Bakteriene produserer blant annet vitaminer og gjør mineralene opptakelige for oss, og de produserer signalstoffer som går igjennom tarmveggen og påvirker forskjellige prosesser i kroppen. Disse prosessene påvirker stoffskiftet, insulinproduksjonen, immunforsvaret, humøret, hva slags mat vi har lyst på og så videre. I en normal tarmkultur konkurrerer bakteriene og opprettholder en balanse i systemet. Ved en ubalanse kan enkelte bakterietyper bli dominerende og forstyrre biokjemien. Det er denne endringen som gjør oss syke, og det er derfor viktig å opprettholde balansen i tarmfloraen. Forskning viser at mennesker med ulike sykdommer som diabetes, hjerte-karsykdommer, revmatiske sykdommer og tarmsykdommer har en fattigere tarmbakterieflora enn de som er friske. Mange i disse gruppene og andre med forstyrret tarmflora, trenger ikke oppleve at de har en dårlig tarmbakterieflora, men disse tilstandene/sykdommene forteller oss det. Flere forskere sier for eksempel at det ikke finnes en autoimmun sykdom eller en psykisk ubalanse uten en dårlig bakterieflora og en skadet tarm.

Men hvordan kan tarmbakteriene påvirke hjernen vår?

Da skal vi gå noen årtusener tilbake i tid. Forskerne mener at det var nervesystemet rundt tarmene som utviklet seg før nervene i hjernen – noe som nok kan høres merkelig ut om vi ikke vet at vi har et nervesystem rundt tarmene våre. Men det har vi – og noen evolusjonsforskerne mener at det var nervesystemet rundt tarmene som utviklet seg lenge før hvirveldyrene krabbet på land og trengte orientere seg i omgivelsene og utviklet hjernen. Uansett om vi er enige i denne delen av evolusjonshistorien eller ikke, er det nå slik at det ikke er hjernen som styrer alt slik vi har trodd i generasjoner. Det viser seg at det er «hjernen» rundt tarmene som styrer kroppen i samarbeid med mikrobene i et komplisert samarbeid med hjernen. Hjernen styrer kroppen ut ifra signaler utenfra – det vi ser og hører blant annet. Dette samarbeidet foregår ved en meget kompleks kommunikasjon.

Den beste illustrasjonen jeg har sett på dette, er fra Illustrert Vitenskap 2016 nr. 3 (side 29):

Om du ser på dette bilder, ser du cellene i tarmen der en tarmcelle blir påvirket av en bakterie (1). Denne tarmcella lager en kjemisk substans som går til nervecellen som ligger rett utenfor tarmcella og dette signalet går opp til hjernen via det store nerven som går fra hjernen til alle kroppens indre organer – Vagusnerven. Bakteriene lager også elektriske impulser (2) som også går til nervecellene rundt tarmen. Hjernen mottar disse signalene og elektriske impulsene og sender beskjeder tilbake til kroppens indre organer. Før trodde forskerne at det kun var hjernen som styrte og sendte signaler til kroppen slik at vi fikk ulike reaksjoner, men så viser det seg at det faktisk er mange ganger flere signaler som går fra tarmen til hjernen enn fra hjernen til tarmen. Noen mener inntil 10 ganger så mange.

I tillegg til at disse bakteriene lager kjemiske substanser som sendes direkte til hjernen via Vagusnerven, så lager de også kjemiske substanser som går ut i blodbanen og påvirker hele kroppen. «Gode» bakterier danner gode kjemiske substanser – for eksempel er det spesialceller i tarmveggen som i samarbeid med noen typer bakterier danner 90 % av serotoninet vårt («lykkehormonet» som også er meget viktig for immunforsvaret). Vi kan da lett tenke oss at med få eller ingen av de bakteriene, blir vi lett deprimert og får et dårlig immunforsvar.

De «gode» og de «dårlige» bakteriene sin funksjon i tarmen:

De «dårlige» bakteriene kan danne kjemiske substanser som er direkte skadelige i tillegg til at «dårlige» bakterier kan angripe tarmslimhinne og gjøre den «lekk» (et tema vi skal snakke om i en seinere artikkel) slik at giftstoffer og partikler fra maten kan gjøre oss dårlige både fysisk og psykisk.

De «gode» bakteriene danner mucus – et slags slimlag som beskytter tarmslimhinna mens de «dårlige» bakteriene har evne til å sette seg fast i tarmslimhinna, irritere den og bidra til lekk tarm. Her ser vi også hvor viktig det er å ha overvekt av gode bakterier slik at vi kan ha en frisk og sterk tarmslimhinne og få dannet de fettsyrene og signalsubstansene som kan gi oss god helse.

Noen typer gode bakterier danner fettsyrer som bidrar til en sterk tarmslimhinne. I forrige artikkel skrev jeg om butyrat som er en av disse viktige fettsyrene. Butyrat blir produsert av bakterier som «spiser» en viss type fiber – oligosakkarider – som finnes i morsmelk og er mat til bakteriene og ikke til babyen. Butyrat er også meget viktig for hjernens utvikling hos spebarn, men også viktig for en god hjernefunksjon hos barn, ungdom og voksne – så om vi har lite produksjon av butyrat kan vi se at dette kan gå ut over både tarmhelsa og den psykiske helsa.

Om vi tenker på problemer som depresjon for eksempel – med utgangspunktet at det i stor grad maten vi spiser som endrer tarmbakteriefloraen – da er det interessant å ta dette med serotoninproduksjonen i betraktning. Lite serotoninproduksjon er en av årsakene til depresjon. I tillegg viser det seg også at tarmbakteriesammensetningen påvirker grad av aggresjon, tålmodighet, konsentrasjon osv. Tarmbakterien våre styrer til en viss grad til og med avgjørelsene vi tar og hva slags mat vi har lyst på.

Dette med avgjørelser, vet vi egentlig om vi tenker over uttrykk vi har som «Magefølelsen min tilsier at….», «Det har jeg en dårlig magefølelse på» og lignende utsagn. Vi vet også at vi reagerer i magen når vi er nervøse. Men hvordan påvirker bakteriene det vi vil spise?

Dersom du nærer de bakteriene som liker sukker/lette karbohydrater som hvete, pasta og hvit ris og spiser lite frukt og grønnsaker, vil du for eksempel mate de bakteriene som vil ha lette karbohydrater og sulte ut de som liker fiber.

Om du da bestemmer deg for å legge om kostholdet for eksempel og ikke spiser lette karbohydrater, da vi de bakteriene «bli sure» og de vil sende signaler til hjernen din om at de vil ha sukker – og du får cravings på sukker. Er det da du eller tarmbakteriene dine som vil ha sukker?

Men det spørsmålet hengende i lufta, kan jeg røpe at neste artikkel skal handle om hvordan vi kan greie å få en best mulig tarmbakteriebalanse slik at vi kan få optimal fysisk og psykisk helse.

Boktips:

David Perlmutter: Sunn tarm, klart hode.

2. og 26. mai – foredrag om økologisk mat for din sunnhet og for jordas befolkning

2.mai 17-19.30 er det foredrag på Eldorado bokhandel og 26. mai fra 13-15.30 er det samme foredraget på Majorstua bibliotek. Jeg skal snakke om «Er økologisk mat sunnere enn konvensjonell mat» og Aksel Nærstad i Utviklingsfondet skal snakke om «Kan økologisk landbruk fø verdens befolkning?». Det er Oslo og Omegn Økologiske Hagebrukslag som arrangerer foredragene. Les mer her

Se PANELSAMTALEN «Hva er ren mat?»

Hei.

På Alternativmessa på Lillestrøm i november 2015 satt jeg i panel sammen med Wanda Widerøe som er redaktør i Økologisk Norge sitt magasinet «Ren mat», journalist Joachim Lund i Aftenposten som presenterte sin nye bok «Hele biffen», redaktør av helsemagasinet Vitenskap og Fornuft; Dag Viljen Poleszynski, og Ola Hedsten som er administrerende direktør i Norsk landbrukssamvirke.

Hele paneldebatten ligger her (https://www.youtube.com/watch?v=RPokPv-1vOQ) på YouTube om du ønsker å se og høre den.

Frukt og grønt er sunt…..?

Har sprøytemidlene noen innvirkning på oss?

Det er noe vi alle vet – at «an apple a day keeps the doctor away» og at «5 om dagen holder deg frisk!»

Så sant, så sant – om frukten og grønnsakene er friske og ikke fulle av gift som skader tarmbakteriene dine og derved deg.

Myndighetene beroliger oss med at «nivået av plantevernmidler er lavt» og maten du får i norske butikker er trygg! Vi tror på dem og spiser og drikker frukt og grønt av alle slag – hele året.

Men hvor fritt for gift er frukt og grønt – eller rettere sagt: Hvor mye gift er det i den maten vi spiser – og hvor sunn er den for tarmbakteriene og deg – egentlig?

I tillegg til miljøgiftene som allerede er i luft, vann og jord, sprøyter konvensjonelle jordbrukere plantevernmidler på frukt og grønt. Plantevernmidlene dreper mikrober. Vi trenger ikke forske for å finne ut det – det er det som blant annet er sprøytemidlenes hensikt. I Norge er vi verdens giftigste med størst mengder og flest ulike giftstoffer i kroppen, ifølge undersøkelser som Luftverninstituttet offentliggjorde i 2014. Giftstoffene kommer fra luft og vann, møbler, klær og maten vi spiser. De som spiser konvensjonell mat, har flere giftstoffer i kroppen enn de som spiser giftfritt, og forskning viser at en del av giftstoffene utelukkende kommer fra mat. Her er igjen filmen fra COOP i Sverige som også viser dette

I og med at vi er de giftigste og det ikke er særlig sannsynlig at vi får mer giftstoffer fra luft og vann enn andre nasjoner – og heller ikke mer fra møbler og klær, så må det være maten som er hovedsynderen til at vi topper statistikken.

Det som særpreger oss nordmenn, er at vi importerer det meste av frukten, og mye av grønnsakene vi spiser. Og som vi skal se, er importert frukt og grønt langt giftigere enn norskprodusert.

Det finnes rester av mange ulike typer sprøytemidler. I 2013 fant Mattilsynet rester av 169 ulike sprøytemidler mot 136 i 2012.

Totalt sett inneholdt 87,6% importert frukt rester av giftstoffer, mens tallet for norskprodusert var 70,1%. Når det gjelder grønnsaker og urter, var det totalt 40,3% som hadde giftstoffrester, en av fire norske og halvparten av de utenlandske. Nesten alle prøver inneholdt mer enn ett sprøytemiddel. Dersom du er interessert i å vite mer om hva som er i ulik type mat, har jeg skrevet detaljert om dette i «Takk for maten?»

Det strides om hvor mye giftstoffene påvirker oss i de mengdene som finnes i maten. Men alle er faktisk enige om at de ikke vet hva blandingen av ulike sprøytemidler (cocktaileffekten) gjør i og med kroppen. Mattilsynet innrømmer at de er bekymret over den stadig økende giftmengden selv om de forsikrer oss om at maten er trygg. Faktum er at de ikke VET om den er trygg å spise fordi det ikke finnes tilstrekkelig forskning på cocktaileffekten. Dessuten øker de stadig grenseverdiene for hva som er tillatt for ulik type sprøytemidler slik at det som det er trygt å spise nå, var skadelig for et par år siden.

Chlorpyrifos (CPF) er et bredspektret innsektsmiddel som kontrollerer mange typer insekter effektivt. Det er forbudt i Norge, men ble funnet i 68 matprøver i Norge i 2013, dvs i 12% av de importerte matvarene som ble sjekket samlet sett, og i 82% av alle appelsinprøvene fra Spania!

CPF er systemisk. Vet vil si at det ikke hjelper å skrelle frukten fordi giften er i hele appelsinen. I 2007 viste en gruppe forskere at CPF øker gjennomtrengeligheten av tarmslimhinna. En studie fra 2013 viste at både i tarmfloraen til rotter – og en modell der det ble brukt en menneskelig mikrobiell tarmflora – endret sammensetningen av tarmfloraen seg ved en kontinuerlig tilførsel av selv mikroskopiske mengder med CPF. Det var de to gode bakteriestammene som ble drept, bifido- og lactobakteriene som vi er avhengige av for å være friske. (Bifidobakteriene er den bakterien barn med allergi har spesielt lite av)

I tillegg til insektsmidlene, har vi ugressmidler og mugg/soppmidler. Glyfosat (et av de vanligste sprøytemidlene i Norge) og Imazilil (muggmiddel som ble funnet i 25%av de importerte prøvene og i under 1% av de norske) er eksempler på disse. De er begge klassifisert som kreftfremkallende. Vi kan bare tenke oss hva det gjør med oss. I «Takk for maten?» har jeg skrevet mye om dette.

Lekkert fruktfat eller…. ?

….potensiell giftbombe?

(mer…)