Tilsetningsstoffer i maten

Mikrobiomet Del 8: Prosessert og ultraprosessert mat.

Hva ultraprosessert mat er – og hvorfor det er uheldig for oss å spise for mye av det.

Vi hører ofte uttrykkene prosessert og ultraprosessert mat og vi får høre at vi ikke skal spise for mye av det. Samtidig er det den maten som i all hovedsak fyller butikkhyllene og manges matskap og kjøleskap. Har du for eksempel posesupper, «posegryter», margarin, rekesalat, leverpostei, salatdressinger, kyllingnuggets osv. i skapet, så har du ultraprosessert mat i skapet. Likeså – om du spiser «Fastfood» – så spiser du ofte ultraprosessert mat. Så hva er det egentlig og hva skiller prosesserte og ultraprosesserte matvarer fra andre matvarer? Og hva gjør det med helsa vår – både fysisk og psykisk?

Prosessert mat kan deles i fire hovedkategorier – kjent som NOVA-klassifiseringen.

Maten blir klassifisert etter som hvor mye prosessene endrer råvarene, og det som er tilsatt. Ut ifra det, havner matvarene i ulike kategorier. Dette gjør det lettere å vite hvilke typer prosessert mat vi bør unngå.

Kategori 1 – uprosessert og minimalt prosessert mat
Uprosessert mat er uendret fra da den ble fjernet fra naturen. Frukt, bær og grønnsaker, frø, blader, røtter, sopp, fisk, kjøtt og egg er eksempelvis slik mat. All mat vi spiser, blir prosessert – det vil si utsatt for en prosess. Det at du spiser et eple, vil si at når du tygger eplet, så prosesserer du eplet. Men eplet i seg selv er uprosessert.

Prosessert mat er behandlet mat. Minimalt prosessert mat kan blant annet være renset, oppdelt, tørket, fermentert, kokt, stekt, eller frosset. Men det blir ikke tilsatt andre stoffer. Eksempler på slik mat er frosne bær og grønnsaker, tørket frukt, sammalt mel, tørkede urter og krydder, fisk og kjøtt i kjølt, tørket eller frossen tilstand.

Kategori 2 – prosesserte kulinariske ingredienser: Prosesserte kulinariske ingredienser er produkter som skal gjøre produksjonen av matprodukter lettere. Dette er produkter som lages fra uprosessert mat ved å raffinere, kverne, male eller frysetørke – for eksempel hvitt raffinert sukker, siktet mel og vegetabilske oljer. Råvarene er endret ut i fra det naturlige, men ikke tilsatt andre stoffer.

Kategori 3 – prosessert mat: Prosessert mat er i hovedsak laget fra matvarer fra kategori 1, men kan være tilsatt salt, sukker, olje og ulike tilsetningsstoffer. De har gjennomgått prosesser som koking, steking og fermentering. Formålet med behandlingen er å øke holdbarheten, og å gjøre matvarene attraktive. Som eksempel på tilsetningsstoff kan nevnes konserveringsmiddelet Nitritt (E250) som i hovedsak brukes for at kjøttvarer skal beholde rødfargen. Men det er enkelt å se hva som er de opprinnelige matvarene og produktene fremstår ofte som varianter av den opprinnelige råvaren. Eksempler på slike råvarer er spekepølser og andre typer saltet, speket og røkt kjøtt og fisk, syltet og hermetisert frukt og grønt, hermetisk fisk, samt yoghurter, oster og brød.

Kategori 4 – ultraprosessert mat: Jeg synes det var litt interessant å se litt mer på hva ultra egentlig betyr. Ultra er latin og betyr hinsides, på andre siden av ifølge SNL (Store Norske Leksikon). Ultra brukes blant annet som forsterkende forstavelse for noe som er i uvanlig høy grad. Ultraprosessert mat er altså mat som er behandlet i uvanlig høy grad.

Kort sagt så er «ultraprosessert mat» fellesbetegnelsen for sterkt bearbeidede matvarer som typisk inneholder stoffer du sjelden finner i et kjøkken, og som er behandlet på en måte som heller ikke er mulig i et vanlig kjøkken. Ultraprosessert mat er industrielt framstilte matvarer – matvarer der du ikke lenger kan se hva produktet er laget av – du kjenner som oftest ikke igjen annet enn enkelte ingredienser. Eksempelvis italiensk salat med kjøtt. Du ser kjøttbitene og kanskje noen gulrotbiter, men hva sausen er laget av, er det ikke mulig å se.

Ultraprosessert mat er «mat» som i stor grad består av ekstrakter av råvarer som hardt raffinerte vegetabilske oljer og annet fett, sukker, stivelse og proteiner. I tillegg er de tilsatt ingredienser fremstilt i laboratorier som aromastoffer, smaksforsterkere, fargestoffer, emulgatorer, konsistensmidler, stabilisatorer og andre tilsetningsstoffer. De er tilsatt disse ulike kjemiske stoffene for å få bedre utseende/farge og for å få en ønsket konsistens og lang holdbarhet.

Lite næring: Flere av disse tilsetningsstoffene erstatter ingrediensene som vanligvis brukes i matvaren (gjelder mat i både gruppe 3 og 4). Dette fører til matvarer har lavt næringsinnhold. Når eksempelvis vann, fortykningsmidler, sukker, surhetsregulerende midler og aroma brukes istedenfor bær, sier det seg selv at produktet vil inneholde mindre av bærenes næringsstoffer.

Skadelige stoffer: I tillegg til at det er lite næring i ultraprosessert mat – og ofte også i prosessert mat – er det matvarer som er fulle av stoffer som kan skade helsa vår. Det er konserveringsmidlene som skader og dreper bakterier  – og vi vet en del om hva endret sammensetning av tarmbakteriene kan føre til. Og bedre blir det ikke med fortykningsmidlene og emulgatorene i den ultraprosesserte maten som forskningen – særlig de siste årene – har vist at skader tarmslimhinna og gjør livet vanskelig for særlig de gode bakteriene. Alt dette er et kapittel for seg, og vil bli innholdet i den neste artikkelen.

Sterk oppvarming: Det er også viktig å merke seg at sterk oppvarming av matvarene vil gjøre det vanskelig for fordøyelsen å spalte proteinene – dette i tillegg til at den uvanlig høye oppvarmingen ødelegger de aller fleste enzymene i maten. Her kan vi bruke melk som et eksempel. Jeg har snakket om melk i tidligere artikler og oppsummert at ultrapasteuriserte melkeprodukter er vanskeligere å fordøye enn «melk rett fra kua». Den harde behandlingen gjør melkeproteinene vanskeligere å spalte. Dette kan eksempelvis føre til irritasjon i fordøyelsen, forstyrret tarmbakterieflora som igjen fører til lekk tarm osv. Dette igjen fører til ulike problemer fra små biter av proteinene (peptidene) i denne maten som kan komme seg inn i blodbanen og føre til ulike fysiske og psykiske symptomer.

Hva skal vi da spise? Som vi ser, kan det være vanskelig å skille mellom prosesserte og ultraprosesserte matvarer som begge er tilsatt skadelige stoffer – og det kan også være mindre heldig å spise ting i gruppe 2. Verken hvitt sukker, hvitt hvetemel eller raffinerte oljer er sunne matvarer. Som beskrevet i flere av de andre artiklene i denne serien, kan eksempelvis hvete påvirke vår fysiske helse og også adferdsmønsteret vårt.

Matvarene i kategori 3 kan være uten skadelige tilsetningsstoffer og kan være behandlet forsiktig/på en måte som gjør at produktet er sunt og nyttig. Men som oftest er også de tilsatt E-stoffer som eksempelvis konserveringsmidler. Et eksempel på prosessert mat som er bra for oss, er fermenterte grønnsaker tilsatt salt og krydder og ikke noe annet. Så da blir rådet å lese ingredienslista. Mange har sagt at «ikke spis det som her mer enn 5 ingredienser» – noe som kan være en pekepinn selv om eksempelvis et produkt med mange ulike grønnsaker selvfølgelig ikke trenger være negativt. Men som hovedkonklusjon bør vi i størst mulig grad spise mat fra kategori 1 – altså, uprosessert mat som vi selv tilbereder (prosesserer i vårt kjøkken). I praksis vil det si å lage all mat fra bunnen av med ferske hele råvarer og utvalgte produkter fra kategori 2 og 3.

Intakte næringsstoffer og hele celler: Uprosessert mat inneholder alle næringsstoffene intakt, de er fulle av enzymer og mikronæringsstoffer som kroppen vår trenger. Tarmbakterien våre trenger også mikronæringsstoffene for at de skal ha et godt liv. Det igjen vet vi er viktig for at vi skal holde oss friske. Ved i hovedsak å spise ultraprosessert mat, er det mange nødvendige næringsstoffer vi ikke får i oss, og relativt store mengder med stoffer som skader oss. Vi kan si at jo mindre prosessert maten er, dess mer bør du spise av den.

En annen forandring som skjer når maten utraprosesseres, er at mye av næringen i den ikke lenger kommer i form av celler. I det aller meste av menneskenes historie har næringen i maten befunnet seg inne i celler – byggesteinene som alle levende organismer er lagd av. Fordøyelsessystemet har måttet bryte ned cellene for å frigjøre næringen. Men i mesteparten av den ultraprosessert maten er allerede cellene brutt ned. Dermed er næringsstoffene mye lettere tilgjengelig for kroppen – og ikke minst blir den samme næringen tilgjengelig for bakterier. Det også bidrar til endring av bakteriefloraen som vi vet kan skade vår fysiske og psykiske helse.

Et lite eksempel som viser stor forskjell: La meg helt avslutningsvis nevne et lite eksempel som viser forskjellen på sunn mat fra kategori 3, smør fra Rørosmeieriet – og usunn mat fra kategori 4, margarin.

Smøret fra Rørosmeieriet er laget av fløte, salt, og syrekultur. Det er langtidsyrnet og kinnet. (Tine sine smørprodukter er oppvarmet til over 100 grader og ikke langtidssyrnet og kinnet slik Rørosmeieriets smør er, det er maskinelt framstilt på meget kort tid. Så Tine sitt smør må nok regnes å være i kategori 2.)

Margarin inneholder eksempelvis: Vann, solsikkeolje, rapsolje, sheafett, skummet melk, kokosolje, salt, stabilisator (pektin), emulgator (monoglyserider av fettsyrer, soyalecitin), konserveringsmiddel (kaliumsorbat), vitamin A, vitamin D, fargestoff og aroma. Mange av stoffene her er hardt behandlet (som de vegetabilske oljene i kategori 2) og/eller kjemisk framstilt.

En slik sammenligning viser at det kan være stor forskjell på det som har akkurat samme bruksområde og der vi ikke tenker over forskjellen i det daglige. Det vil også si at det er viktig med bevissthet når det gjelder dette temaet.

Så da er det bare å ønske deg lykke til med å øke bevisstheten når det gjelder det du spiser:-)

Beste hilsener fra Eva

PS: Om du ønsker å lese mer om mine bøker, er de omtalt her på nettsiden. Direktelenke til Takk for maten? er her. Og lenke til Takk for maten! her. Bestilling av bøkene kan du gjøre her. DS

Mikrobiomet Del 7: Reaksjoner på proteinene og karbohydratene i maten – med melk som et konkret eksempel.

I den forrige artikkelen skrev jeg om forskjellen på allergi (IgE-reaksjoner) og proteinintoleranse, også omtalt som forsinket matvareallergi (IgG-reaksjoner). Begge disse reaksjonene er på proteinene i maten. Men mange har også reaksjoner på karbohydratene i matvarene. De som følger den såkalte FODMAP-dietten, gjør det nettopp for å unngå visse grupper karbohydrater. Det å reagere på karbohydratene og det å reagere på proteinene er altså helt ulike og uavhengige reaksjoner.  I denne artikkelen skal vi se på reaksjoner på karbohydratene og bruke melk som et konkret eksempel for å skille klart mellom en reaksjon på proteinene og karbohydratene.

FODMAP og FODMAP-dietten:

Mange reagerer eksempelvis på løk. Så tar de en proteinintoleransetest (IgG), men løk slår ikke ut. Det vil si at de ikke har en reaksjon på proteinene i løken. Grunnen til at de reagerer kan da være at de reagerer på karbohydratene – det å unngå løken gir mindre luft og ubehag fra magen. Og da kan vi snakke om FODMAP.

FODMAP står for Fermenterbare Oligosakkarider (her finner vi løken), Disakkarider (det er melkesukker), Monosakkarider og (And) Polyoler.  Dette er fiber som går ufordøyd gjennom tynntarmen vår og fordøyes av tarmbakteriene i tykktarmen. Disse fibrene er blant annet viktige bidragsytere til at bakteriene kan danne det beskyttende slimlaget i tarmen (mucosa) og kortkjedede fettsyrer som er livsnødvendige for god helse. Det er derfor viktig å kunne spise disse karbohydratene og kun unngå dem i en kortere periode.

Den mest vanlige måten å forklare FODMAP-problemene på, er at noen reagerer lettere enn andre når maten blir fordøyd. Teorien er at når tarmene utvider seg på grunn av en naturlig produksjon av gass fra bakteriene, sendes signaler til hjernen som enkelte overreagerer på og hjernen sender smertesignaler til tarmen.

En annen teori er at dårlige bakterier som lager mye luft, gjør at tarmen utvider seg så mye at det er naturlig – og ingen overreaksjon fra hjernen – at det blir smerter og ubehag (Det er ingen naturlig luftproduksjon når magen står som en «tromme»). Disse dårlige bakteriene «knabber» FODMAP-maten før de gode bakteriene (om de i det hele tatt er der) får tak i disse karbohydratene. De dårlige bakteriene danner luft (som får magen til å stå som en «tromme»). De danner også ofte stoffer som irriterer tarmslimhinna og lager fordøyelsesproblemer og også smerter selv om det ikke dannes mye luft. Det viktige blir da å unngå det som mater de dårlige bakteriene mens man fjerner de dårlige og bygger opp de gode bakteriene – slik at man raskest mulig kan spise maten som de gode bakteriene danner kortkjedede fettsyrer og mucosa av.

Laktoseintoleranse:

Når vi snakker om laktoseintoleranse, da snakker vi om melk og melkeprodukter.

Det å ha laktoseintoleranse betyr at du mangler et enzym som spalter sukkeret i melkeprodukter. Dette har vært kjent lenge, og blir også kalt for den egentlige intoleransen. Om du ikke har dette enzymet, laktase, får du diaré og ofte smerter av å drikke melk. Du er altså intolerant mot melk. Å være intolerant betyr rett og slett at du ikke tolererer/tåler det. Men dette er ikke en immunreaksjon, men en reaksjon fordi du mangler et enzym. Det i sin tur lager reaksjoner der immunsystemet blir involvert da uspaltet melkesukker lager irritasjon og andre problemer. Men laktoseintoleranse er altså ingen immunreaksjon i seg selv. Nordeuropeere er det folkeslaget som tåler melkesukker best, mens de fra Asia og deler av Afrika tåler det dårlig fordi de gjennom evolusjonen ikke har drukket melk og derved ikke danner enzymet laktase annet enn i spedbarnsalderen. Dette er ikke noe du kan «bli frisk av» slik at de som har laktoseintoleranse bør holde seg unna melkesukkeret. Men det er mulig å spise enzymet laktase når du av en aller annen grunn spiser melkeprodukter.

Laktoseintoleranse og FODMAP-reaksjon på melkesukker.

Laktoseintoleranse er altså en reaksjon fordi man mangler det enzymet – laktase – som skal til for å spalte opp og fordøye melkesukkeret.

Melkesukkeret er et disakkarid. De som går på FODMAP-dietten fordi de reagerer på melk, unngår da melkesukkeret de ikke tåler ved i hovedsak å spise laktosefrie melkeprodukter da de er uten disakkaridene. Men de som blir bedre av laktosefrie melkeprodukter, kan godt ha enzymet laktase. Dette er altså igjen ulike reaksjoner på melka.

Nyere forskning viser at man reagerer på melkesukkeret når man ikke har de bakteriene som kan spalte disse disakkaridene på en god måte for kroppen.

Det er helt riktig at når man da drikker laktosefri melk og spiser laktosefrie melkeprodukter, da forsvinner symptomene. Men det som også skjer, er man heller ikke mater de gode bakteriene. De vil da forsvinner fra fordøyelsen etter en stund. Det er derfor viktig at man ikke går på en FODMAP-diett over tid når melk er problemet – dersom man ønsker å ha melk i kostholdet. Går man på det for lenge, vil symptomene på FODMAP fortsatt være borte, men mikrobiomet fortsetter å mangle bakteriene som spalter melkesukkeret og problemene vil vedvare. (Nå er ikke melk essensielt for å danne mucosa og korte fettsyrer, så helt å unngå melk, er ikke skadelig eller uheldig).

Det er også viktig å merke seg at de laktosefrie melkeproduktene er høy- eller utrapasteuriserte. Det vil si at de er varmet opp til 100 grader eller mer. Oppvarming til over 100 grader gjør at proteinene er ekstra vanskeligere å spalte – noe som kan føre til større problemer for de som har melkeproteinintoleranse/forsinket matvareallergi selv om de ikke merker det i magen. Det er ikke for ingenting at mange opplever at de tåler lavpasteurisert melk og melk rett fra kua bedre enn de fleste andre melkeprodukter,

Et konkret eksempel. La oss kalle henne Berit.

Dersom du har blitt forvirret av de ulike reaksjonene på melk i det jeg har skrevet over her, så skal jeg forsøke å tydeliggjøre det hele med et konkret eksempel:

Berit går til legen fordi hun tror at hun ikke tåler melk. Hun opplever at hun blir oppblåst og uvel av melk, får diaré og har litt «sur» lukt av avføringen. Legen tar en test og forteller henne – at neida, ikke noe problem – hun tåler melk, hun har ikke laktoseintoleranse.

Det legene vanligvis tester er om du har laktoseintoleranse ved å teste om du har enzymet laktase. Det er meget sjelden at de tester proteinintoleranse med å ta IgG-test. Om Berit hadde fått kløe i munnen eller andre tegn på allergi, ville han nok tatt en allergitest, en IgE-test. Men altså: Berit fikk tatt en laktoseintoleransetest og fikk beskjed om at hun tålte melk. Problemet var bare det at hun fortsatte å reagere. Så fikk hun høre om FODMAP-dietten og begynte med laktosefrie melkeprodukter. Og heldigvis! Berit ble mye bedre når det gjaldt luft og oppblåsthet – og hun fortsatte med å unngå melkeprodukter med laktose.

Men helsa ble totalt sett ikke bedre. Hun hadde fortsatt ofte diaré, fikk stadig mer hodepine, følte seg slapp og sliten, ble stadig mer nedfor psykisk og hadde ofte vondt i muskler og ledd. Hun gikk tilbake til legen, men han hadde ingen andre forslag enn smertestillende og antidepressive midler.

Berit begynte å google og fant en terapeut som blant annet tok proteinintoleransetester. Det viste seg at Berit hadde store utslag på melkeprotein (IgG). Etter å ha unngått alle melkeprodukter i to uker, merket hun en bedring. Terapeuten hennes forklarte da om viktigheten av et godt mikrobiom, om lekk tarm – og alt det andre jeg har tatt opp i disse artiklene. Etter noen uker med mat med mye fiber, en diett helt uten melk og et par andre matvarer hun reagerte på, ble helsa langsomt bedre. Humøret ble bedre, muskelsmertene ble borte og Berit følte seg friskere enn på flere år.

Konkrete råd:

Vi ser altså at det kan være mange måter å reagerer på melk på. Men uansett hvilke reaksjon du har, er det viktig å kutte ut melk – i alle fall så lenge du får symptomer – og gjøre det du kan for å utvikle mikrobiomet ditt og reparere tarmslimhinna.

Når det gjelder annen mat du reagerer på, så unngå det som skaper reaksjoner! Begynn med å spise grønnsaker, frukt og bær – av alle slag som du tåler. Prøv deg fram og spis rå og kokte grønnsaker hver dag. Spis frø og nøtter som du tåler, kalde kokte poteter, grovt, helst surdeigsgjæret brød av urkorn og unngå hvete. Spis alt det økologiske du finner for å unngå sprøytemidler og tilsettingsstoffer som skader bakterier og irriterer tarmen. Spis reint kjøtt og fisk, lag mat fra bunnen av og unngå prosessert mat. Unngå stress, ro deg ned før du spiser, tygg maten godt og se ellers artikkelen om Hva du selv kan gjøre for å få et best mulig mikrobiom – en best mulig tarmbakteriebalanse (denne serien Del 3).

Lykke til😊

Mikrobiomet Del 5: Hvorfor lekk tarm gjør oss syke.

I forrige artikkel skrev jeg om hva lekk tarm er og at lekk tarm kan føre til fedme, inflammasjoner i kroppen, autoimmune sykdommer, hjerte- karproblemer og fibromyalgi – blant annet – og for ikke å glemme tåkehode og adferdsproblemerr.

 Nå vil jeg legge til at lekk tarm også kan føre til blant annet hodepine og migrene, depresjon, ADHD, schizofreni og en følelse av å være forgiftet, trøtthet, utmattethet og ME, samt magesmerter og leddsmerter. Men hvorfor fører lekk tarm til disse symptomene og sykdommene? Det er det vi skal se på i denne artikkelen.

Giftstoffer i maten:

Om du har en hel tarm og et godt mikrobiom, vil det aller meste av ulike giftstoffer føres ut av tarmen med avføringen. Men om tarmen er lekk, vil ulike typer stoffer bli tatt opp i blodbanen gjennom tarmslimhinna. Det kan være giftstoffer som sprøytemiddelrester i maten, ulike tilsetningsstoffer som konserveringsmidler, fortykningsmidler, fargestoffer og smaksforsterkere – bare for å nevne noen. Det sier seg selv at med mye gift i maten vi spiser og med en lekk tarmslimhinne, kan denne giftbelastningen bli relativt stor og kan føre til mange av symptomene over som hodepine, utmattethet, irritasjoner, konsentrasjonsproblemer, inflammasjoner i kroppen osv.

Nå er det viktig å understrekes at vi også får giftstoffer i oss gjennom luft og vann, samt det vi smører på kroppen – ikke bare gjennom maten. Men det er giftstoffene i maten, som i tillegg til å gjøre deg syk om de slipper gjennom tarmslimhinna, også kan irritere tarmslimhinna og bidra til at den blir lekk.

Giftstoffer som bakteriene lager:

I tillegg til giftstoffer vi får i oss gjennom maten, så lager bakteriene giftstoffer (endoksiner) som er skadelige for oss. De såkalte gram-negative bakteriene – der E.colibakterien er en av dem – har giftstoffer i bakterieveggen som frigjøres når bakteriene dør (LPS). Bakteriene har et kort liv, så vi får hele tiden tilsig av disse giftstoffene fra bakteriene når vi har en dysbiose med for mye av de gram-negative bakteriene. Ved lekk tarm, går disse giftstoffene (endotoksiner) over i blodet. Endotoksiner kan påvirke cellene våre på ulike måter og kan blant annet få cellene til å frigjøre stoffer (cytokiner) som kan føre til diaré og betennelser, forgifte blodet og ødelegge vevet blant annet.

Ut i fra dette, er det ikke vanskelig å forstå at vi kan føle oss riktig dårlige om vi har bakterier som danner mye LPS. Ved lekk tarm, har forskerne nå funnet ut at vi også har lekk blod/hjernebarriere. Det vil si at LPS også kan komme inn i hjernen og lage skader og problemer som migrene, hukommelsesproblemer og gi andre symptomer som har sin årsak i lavgradig inflammasjon i hjernen, eksempelvis demens som Alzheimer.

Manglende oppspalting av proteiner/proteinintoleranse:

Proteinene består av aminosyrer som er de aller minste byggeklossene. Når vi spiser proteiner, skal de egentlig spaltes opp i enkle aminosyrer før de går over i blodbanen. Men om du har lite saltsyre i magesekken, lite produksjon av enzymer i bukspyttkjertelen og tarmen – og lite av de gode bakteriene som er med og spalter maten, da kan det skje at vi ikke greier spalte alt til aminosyrer. Om du ser for deg et langt perlekjede som er surret sammen til en klump, er det en god illustrasjon på et protein. Det skal spaltes i enkle perler. Om fordøyelsen ikke greier det, sitter vi igjen med små lenker av aminosyrer – de kalles peptider når det er inntil 50 aminosyrer. Over 50 aminosyrer kalles proteiner. Det er flytende overganger her, men poenget er at små grupper av aminosyrer kommer over i blodbanen. Dette reagerer immunsystemet på.

La oss si at du har spist et stykke med ost der proteinene ikke spaltes ordentlig i tarmen og du får grupper med aminosyrer fra osten ut i blodbanen istedenfor at alt er spaltet opp i aminosyrer. Du ser det for deg – disse små kjedene av aminosyrer som flyter rundt?

Disse gruppene av aminosyrer (peptid­ ene) blir oppfattet som fremmedlegemer i kroppen vår – de skal rett og slett ikke være der. De blir oppdaget av immunforsvaret vårt, av immunglobulinene (IgG). Etter å ha spist en del, vil grupper av IgG som har angrepet peptidene fra osten strømme rundt i kroppen din. Dess mer du spiser av disse proteinene, jo flere grupper av proteinrester vil komme ut i blodet, og øke antallet IgG. Det neste som skjer, er at andre celler i immunforsvaret, makrofagene, finner fram til det som skal destrueres og spiser det opp. Om disse gruppene av immunglobuliner har satt seg fast i vevet, vil makrofagene «spise på eget vev». Vi vil da få en inflammasjon i det vevet og vi ser at muskel- og leddsmerter kan være et av resultatene. Det at kroppen angriper eget vev, er  også definisjonen av autoimmunitet.

Morfinpeptider og hormonpeptider:

Hormoner er små grupper av aminosyrer som kroppen lager av aminosyrene. Det som kan skje, er at en gruppe aminosyrer/peptidene fra maten kan ligne så mye på hormoner at kroppen rett og slett «tror» det er hormonet, og derfor ikke lager det. La oss si at peptider fra osten ligner så mye på «lykkehormonet» serotonin at tarmen får beskjed av hjernen at det er nok serotonin uten at det er tilfellet. Da kan denne personen komme til å lide av humørforstyrrelser/depresjon til dette peptidhormonet har forsvunnet fra kroppen og tarmbakteriene igjen danner serotonin (ca 90 % av serotoninet dannes i tarmen).

Om du ikke spalter proteiner skikkelig, kan det også danne seg peptider som ligner morfin og fungerer som morfin i kroppen. Disse peptidene kalles morfinpeptider. Personen blir rett og slett «rusa» og får abstinenser når disse morfinpeptidene forlater kroppen. Dette kan blant annet føre til humørsvingninger og adferdsproblemer. Melk er et av de næringsmidlene som kan danne morfinpeptider. Og for å hindre ubehag i denne avgiftningen, må vi tilføre nye melkeproteiner slik rusmisbrukere må tilføre nye opiater.  Har du hørt om de som bare MÅ ha melk? Melk er som sagt et av de næringsmidlene som danner morfinpeptider. Så når Tine hadde i sin melkereklame: «Må ha det, bare MÅ ha det», så vet de kanskje ikke hvor nært det var sannheten? Du MÅ bare ha det fordi du får abstinenser uten.

«Blokkeringer» i hjernen  

Mellomrommet mellom nervecellene i hjernen kalles synapsespalten Det som forskningen har vist, er at enkelte grupper av peptider kan blokkere synapsespalten mellom nervecellene i hjernen. Vanligvis når vi tar imot et signal, reagerer systemet vårt og vi får en reaksjon. Signalet blir sendt fra den ene nervecella til den neste til det når dit det skal. Men dersom signalene blir stoppet fordi synapsespalten er blokkert av eksempelvis morfinpetider, da vil ikke signalene komme dit de skal. Det kan ha mange ulike følger. Det kan føre til blant annet aggresjon, konsentrasjonsproblemer, generell uro, depresjoner og autistiske tilstander.

Ulike måter å måle proteinrester i kroppen.

Overlege Karl Ludvig Reichelt forsket mye på sammenhengen mellom psykisk sykdom og morfinpeptider. Han forsket på Rikshospitalet i over 40 år og er godt kjent i utlandet. Det er i all hovedsak melk og gluten han har forsket på. Han har målt rester av proteiner i urinen hos dem det gjelder, og fastslått at om du har proteinrester i urinen, så må det komme fra det du spiser som ikke er spaltet helt ned til aminosyrer. Karl Reichelt har deltatt i forskning som viser avvikende mengder peptider i urinen til personer med autisme, Retts syndrom, depresjon, ADHD og schizofreni blant annet. Han har gjennom sitt arbeid hjulpet tusenvis av mennesker, særlig unge med adferdsproblemer.  

Det er også vanlig å måle IgG og andre immunglobuliner i blod «med et stikk i fingeren». Disse testene kan måle reaksjoner på langt flere proteiner enn melk og hvete, noe som kan være en fordel i mange sammenhenger.

Uansett testmetode, så er det viktig å gjøre det vi kan for å ha en hel tarmslimhinne slik at disse peptidene kan hindres i størst mulig grad i å komme ut i blodet. Om du har peptider i blodet eller i urinen, så har disse små «perlekjedelenkene» uansett kommet seg fra tarmen og inn i blodet. 

Oppsummering:

Om vi skal oppsummere, så er det blant annet giftstoffer i maten, giftstoffer som dårlige bakterier lager, samt ikke helt oppspaltede proteinbiter – peptider – som han komme over i blodbanen og lage ulike typer reaksjoner i kroppen. Konklusjonen blir igjen at vi må gjøre det vi kan for å ha et best mulig mikrobiom og gjøre det vi kan for å ha hel tarmslimhinne.

Mikrobiomet Del 4: Hva er «lekk tarm» og hva kan det komme av?

«Lekk tarm» eller «Leaky Gut Syndrome» – LGS – er et begrep som har vært kjent innen den alternative behandlingen i mange år. Første gang jeg så det nevnt i den konvensjonelle medisinen var i 2006. Men først fra 2015 har LGS langsomt blitt et stadig mer kjent begrep innen tradisjonell medisin – eller permeabel tarm som legene også kaller det. Jeg husker jeg tok det opp med min lege i 2016 og han mente at jeg var på fullstendig villspor da tarmen ikke lakk fordi den skal være beskyttelsen mot at vi får uønskede stoffer inn i kroppen fra tarmen vår. Der hadde han for så vidt rett – for tarmslimhinna skal bare slippe gjennom de stoffene som skal gjennom tarmveggen og over i blodbanen.

Hva er så egentlig lekk tarm?

Når du har lekk tarm, har du enkelt og greit en tarm som slipper gjennom stoffer vi ikke bør ha i blodet/kroppen – og det kan føre til mange ulike problemer. Lekk tarm kan føre til fedme, inflammasjoner i kroppen, autoimmune sykdommer, hjerte- karproblemer og fibromyalgi – blant annet – – og for ikke å glemme «tåkehode» og adferdsproblemer.

En frisk tarm består av ett tynt lag med celler – enterocytter  – som er knyttet sammen med det som kalles «Thight junction» .

Du ser på denne tegningen cellene som sitter tett sammen med tarmtottene øverst. Over tarmtottene ser du tarminnholdet og på undersiden av cellene ser du blodåren som går helt inntil tarmcellene. Øverst mellom cellene ser du forbindelsene mellom cellene – det er de såkalt «Thight junctions – tette sammenbindinger».

Når tarmen er hel så blir maten som er spaltet ned til de minste partikler og andre stoffer i maten, tatt opp av tarmtottene og sendt inn i cellen. Så skal cellen «godkjenne» dette som har kommet inn og sende det videre gjennom cella og ut i blodbanene. Det som ikke blir «godkjent», blir sendt tilbake til tarmen og ut med avføringen.

Men cellene i tarmen kan bli ødelagt. Tarmcellene fornyer seg meget raskt i en frisk tarm, så dette er også en helt naturlig prosess. Men om cellene stadig blir ødelagt og ikke får sjans til å reparere seg av ulike grunner, vil det bli lekkasje. En annen viktig årsak til lekkasje er når disse tight junctions som vises på bildet over, løses opp og det blir lekkasjer mellom cellene.

Her ser du at det som holder cellene sammen, har løst seg opp og partikler fra tarmen – både ferdigfordøyde og ufordøyde, samt giftstoffer og andre ting som skulle blitt fjernet fra kroppen, får fri adgang til blodbanen. Og om cellene er ødelagt, og særlig om flere celler etter hverandre er borte, vil tarmen også rett og slett bli lekk.

Hva kan lekk tarm komme av?

Dysbiose som er et annet ord for ubalanse i tarmfloraen, er en viktig årsak til lekk tarm. Det finnes bakterier som lager et beskyttende slimlag – mucosa – over tarmslimhinna, og det finnes bakterier som bryter denne slimhinna ned. Tidligere har jeg tenkt på dem som de gode bakteriene som bygger opp og de dårlige bakteriene som bryter den ned. Nå viser nyere forskning at både de nedbrytende og de oppbyggende bakteriene kan lage nyttige stoffer for oss og at mange av de bakteriene som «spiser» mucosa også sørger for at andre som bygger mucosa kan leve i tarmen. Så poenget er å ha en sunn balanse blant de som bygger og de som tygger for at tarmslimhinna skal forbli frisk. Det øverste laget av denne mucosaen er der bakteriene hovedsaklig befinner seg. Laget under er mer sterilt – og så har vi dette ene laget med tarmceller.

Når det blir ubalanse blant bakteriene, er det dessverre de som bryter ned tarmslimhinna det lettest blir overvekt av, slimlaget reduseres, og til slutt får bakteriene kontakt med tarmcellene. Da vil immunforsvaret vårt reagere og vi får irritasjoner som skader tarmen. Det blir også overvekt av såkalte gram negative bakterier som er generelt sykdomsframkallende og kan produsere stoffer som irriterer og skader slimhinna direkte. Flere «dårlige» bakteriene har også den egenskapen at de kan sette seg fast i tarmslimhinna, irritere den og gjøre den lekk på den måten.

Antibiotika er kanskje den største bidragsyteren til «bakteriedrap» og de som har gått på mange AB-kurer, har ofte en dårlig tarmhelse.

Tilsettingsstoffene i maten er viktige årsaker til dysbiose da de irritert og forstyrrer balansen mellom bakteriene. I de siste årene har det kommet stadig flere studier som viser at ultraprosessert mat, som inneholder emulgatorer, konsistensmidler og konserveringsmidler blant annet, irriterer tarmslimhinna og bakteriene.

De antimikrobielle konserveringsmidlene (E-nummer i 200-serien) forstyrer balansen blant bakteriene og skader tarmen. Det ligger i ordet at de er anti – mot – bakteriene akkurat som antibiotika. Du finner omtrent ikke mat i norske butikker som ikke er tilsatt ett eller flere av disse konserveringsmidlene (egen artikkel om dette seinere).

I 2015 kom det en fransk undersøkelse som viste at emulgatoren E466 (karboksymetylcellulose) gjorde livet vanskelig for «gode» bakterier og irriterte tarmslimhinna. Dette ble omtalt i dokumentaren «Gull i tarmen» som ble vist på NRK. Du finner E466 i is, andre desserter, sauser, drikkevarer og bakevarer for eksempel. Det framstilles av cellulose og har generelt blitt ansett som trygt fordi det i liten grad trenger inn i kroppen. Nå viser forskningen også (se f.eks. Forskning.no fra 26.11.2021) at de som spiser mye mat med emulgatorer og konsistensmidler, kan få forandringer i sammensetning av tarmbakterier og tegn til bakterievekst av skadelige bakterier i slimbarrieren i tarmveggen – noe som er et karakteristisk trekk ved betennelse i tarmen. Og en tarmvegg med betennelse, er en lekk tarm. Et annet emulgermiddel – Polysorbat 80 – E433 som også finnes i mye ultraprosessert mat, viser seg også å gi skader i tarmen.

Smaksforsterkere, og særlig MSG som finnes i Aromat, Gastromat, og i gjærekstrakter kan også irritere tarmslimhinna hos mange mennesker, det same gjelder flere av fargestoffene som er tilsatt. Vi skal heller ikke glemme de andre kjemikaliene vi får i oss som kan irritere og skade tarmen og bakteriene – som miljøgifter og sprøytemidler på frukt og grønt – for kort å nevne noe.

En annen viktig årsak til lekk tarm, er gluten. Alessio Fasano er en kjent forsker som allerede i 2006 viste at gliadinet i gluten binder seg til cellene i tarmslimhinna, irriterer og lager skade. Når gliadinet i glutenet har festet seg, utsondrer tarmcellene et protein, Zonulin, som løser opp bindingene – «tight junctions»- mellom tarmcellene. Gluten blir således en kraftig bidragsyter til lekk tarm. Dette gjelder for alle og ikke bare dem som har anlegg for å få cøliaki. Her er det relevant å tenke at når vi har et tynt og dårlig slimlag i tarmen – en utilstrekkelig mucosa – da er det lettere for glutenet å feste seg til tarmtottene enn om mucosalaget er tykt og beskyttende. Så også her ser vi at bakteriebalansen er viktig.

Årsakene til lekk tarm kan vi oppsummere slik: Det handler i all hovedsak om dysbiose – et ubalansert mikriobiom. Med stort innslag av de bakteriene som reduserer mucosalaget og kan feste seg i tarmslimhinna og skade den, vil tarmen bli skadet, og ikke få anledning til å reparere seg raskt nok til at tarmslimhinna holder seg hel nok til ikke å slippe skadelige stoffer ut i blodet. Vi må med andre ord tilstrebe en balanse blant tarmbakteriene. Dette kan vi gjøre ved å unngå det som skader og irriterer bakteriene.

Det er også viktig å få bygget opp slimlaget. Dette forskes det veldig mye på om dagen og forskerne finner stadig bakterier og bakteriesporer som kan bidra til å bygge opp slimlaget. Jeg kommer tilbake til det.

—–

Den røde boka mi «Takk for maten?» inneholder en grundig analyse og beskrivelse av alt det som skader tarmen og tarmbakteriene. Så om du ønsker det, kan du lese mer om det der.

Lenker:

forskning.no/mat-og-helse-ny-overvekt/blir-vi-fete-og-syke-av-ultraprosessert-mat/270390

https://forskning.no/mat-og-helse-tarm/tilsetningsstoff-endret-tarmfloraen-hos-mennesker/1941696

Gull i tarmen: https://tv.nrk.no/program/KOID20002119/gull-i-tarmen

Gliadin, zonulin and gut permeability: Effects on celiac and non-celiac intestinal mucosa and intestinal cell lines ALESSIO FASANO Scandinavian Journal of Gastroenterology, 2006; 41: 408/419

Bestilling av bøker: https://bokhandel.kolofon.no/s/Takk%20for%20maten

Mikrobiomet Del 3: Hva du selv kan gjøre for å få et best mulig mikrobiom – en best mulig tarmbakteriebalanse

I den første artikkelen skrev jeg om hvordan mikrobiomet utvikler seg i hver enkelt av oss, at den sammensetningen av bakterier du har når du er et lite barn, er det mikrobiomet du har som ditt «naturlige mikrobiom» resten av livet. Det er denne sammensetningen av mikrober som vil bygges opp igjen etter store stressbelastninger, mageinfeksjon, antibiotikakur eller lignende dersom mikrobene får det de trenger for å formere seg og komme i balanse. Har du et dårlig «naturlig mikrobiom» vil det være spesielt viktig å leve slik at du hele tiden tar vare på og nærer gode bakterier slik at mikrobiomet til enhver tid består av flest mulig arter.

I den andre artikkelen fokuserte jeg på viktigheten av mikrobiomet for helsa. Og konklusjonen er klar: Det er viktig for både fysisk og psykisk helse å ha et mest mulig variert mikrobiom.

Men hva skal vi gjøre da – for å greie å holde en god balanse blant bakteriene i tarmen?

Det er meget enkelt og utrolig vanskelig. Det enkle svaret er at du bør spise rein mat uten stoffer som forstyrrer og dreper bakterier, at du bør spise det som nærer de bakteriene du ønsker å ha i tarmen og minst mulig av det som nærer de bakterien det ikke er fordelaktig å ha der – og så må du leve et liv med minst mulig stress over tid. Høres enkelt ut. Men det er som sagt meget vanskelig. Og da er det viktig å understreke før vi går videre: Begynn med noe av dette som er enkelt for deg – prøv deg fram! Enhver endring er positivt – og det å ikke lykkes, fører også til negativt stress.

Hvordan leve med minst mulig langvarig stress

For å begynne med det siste: Lev uten langvarig stress. Kortvarig stress er kroppene våre i stand til å takle, mens stress over lengre perioder skader på mange måter. Men det er tilnærmet umulig i vårt samfunn å leve uten stress: Vi har ofte stress i forbindelse med jobb, med dobbeltarbeid, lange reiseveier og tidsknapphet ved henting av barn – for eksempel. Kroppen vår blir stresset av forurensningen i luft og vann og av for mye nettbruk også.

Dette langvarige stresset viser seg å forstyrre tarmbakteriene kraftig. Det sympatiske nervesystemet er aktivert, mens det parasympatiske nervesystemet som er aktivert når du slapper av og kroppen ikke opplever noen fare, er inaktivt. Når det sympatiske nervesystemet kontinuerlig aktiveres, blir det sendt signaler til binyrene som produserer stresshormonene cortisol og adrenalin. Med stadig høye verdier av de hormonene, vil tarmbakteriebalansen bli forstyrret da cortisol danner stoffer som forstyrrer tarmbakteriene og ødelegger mest for de «gode» bakteriene. Høye stressnivåer vil også gi lite produksjon av magesyre som igjen fører til utilstrekkelig med fordøyelsesenzymer slik at maten ikke blir spaltet skikkelig og tarmen og tarmbakteriene blir irritert. I tillegg vil blodet da være ute i musklene og ikke rundt tarmene der vi trenger mye blod når maten skal fordøyes.

Javel, greit å vite, tenker du kanskje – men det er jo slik at livet til de fleste er fullt av stressende livsfaser og situasjoner.

Og da blir det viktig å tenke på hva du kan gjøre for å redusere disse reaksjonene fra kroppen:

Pust rolig er det første rådet jeg vil komme med. Når du puster rolig, vil det fortelle kroppen at det ikke er noen fare – du puster ikke rolig når du løper fra en bjørn. Ofte tenker vi ikke over hvordan vi puster – og puster raskt uten å tenke over det.

Lær deg avspennings-teknikker, begynn med mindfulnesøvelser, meditasjon og yoga. Dette er alle teknikker som forskningen viser stresser ned kroppen og får fordøyelsen til å fungere bedre. Strikking og andre aktiviteter der du bruker begge hender og konsentrerer deg, roer også ned hjernen og reduserer stress ifølge forskning. I tillegg er rolig musikk noe som kan redusere stress.

Lær deg avspenningsteknikker

Å tygge maten ordentlig er også viktig. Fordøyelsen begynner i munnen, og jo mer oppdelt maten er når du svelger den, dess lettere blir det for resten av systemet å spalte opp og fordøye maten. Når du bruker god tid på å spise, vil også hjernen få tid til å oppdage at du har tenkt å fordøye mat og sender signaler til magesekken om å produsere magesyre og til bukspyttkjertelen om at den skal produsere fordøyelsesvæsker. Da vil maten lettere fordøyes, den vil bli sendt i rolig tempo nedover i fordøyelseskanalen din og bakteriene vil få tid til å spalte og fordøye maten i samarbeid med fordøyelsesenzymene.

Mat uten stoffer som irriterer tarmbakteriene. Innledningsvis skrev jeg at det er viktig å spise rein mat uten stoffer som forstyrrer tarmbakteriebalansen din og forstyrrer og dreper bakterier. Det er med andre ord viktig å spise mat med minst mulig rester av sprøytemidler og tilsetningsstoffer som irriterer og dreper tarmbakterier.

Sprøytemidlene er sprøytet på maten blant annet nettopp for å drepe blant annet bakterier. Stadig mer forskning viser at disse sprøytemiddelrestene forstyrer og ødelegger tarmbakteriebalansen. Men det er dessverre ikke lett å få tak i mat uten sprøytemiddelrester. I norskprodusert mat er det 34 % som har rester av ulike sprøytemidler (med unntagelse av jordbær og bringebær der ca 90% inneholder i snitt 3-4 ulike sprytemiddelrester) ifølge Mattilsynet. Når det gjelder utenlandsk produsert mat, så har ca. 2/3 hatt rester av sprøytemidler de siste årene.

Så hva gjør du: Kjøp økologisk når det finnes og deretter norsk om du får tak i det. Det er ikke lett, tenker du – og det er helt riktig. Mange steder er det ikke mulig å få tak i økologisk og ofte er det kun importert å få tak i. Men om du ser viktigheten av dette, er det viktig at du etterspør økologisk i butikken. De fleste kan skaffe mye om det er etterspørsel. Og ikke bruk det at du ikke får tak i økologisk som unnskyldning for ikke å spise mer fiber – som vi skal se på litt seinere.

Antimikrobielle konserveringsmidler – der ligger det i ordet at de er anti – altså mot – mikrobene. Nå er det stadig mer forskning som viser at de antimikrobielle konserveringsmidlene dreper og forstyrrer bakterier. De som har E-nummer som E 200, 202, 210, 211, 220-228 og 251 er de verste – og der ett eller flere av dem dessverre finnes i omtrent all ferdigmat). Da disse stoffene finnes i nesten all ferdigmat, er det viktig å lage mat selv fra bunnen av.

Da kommer vi over til temaet hva slags mat som bakteriene liker og hva du bør spise for å få en god tarmbakterieflora.

Om du vil spise mat som ikke irriterer tarmbakteriene, og som inneholder den næringen og de mikrobene som tarmen din ønsker seg, da er det også viktig at du spiser minst mulig ferdigmat og høyprosessert mat. Med andre ord: Lag mest mulig fra bunnen av. Høyprosessert mat er varmet opp og ellers prosessert så mye at alle mikrober og enzymer er ødelagt slik at maten er steril, det vil si helt uten bakterier – både gode og dårlige. Ferdigmaten inneholder i tillegg til konserveringsmidlene jeg snakket litt om i forrige avsnitt, også ofte ulike fortykningsmidler som irriterer tarmslimhinna og reduserer antall gode bakterier. I tillegg til det – ofte sukker som ikke inneholder noen form for næring, men viser seg å mate de dårlige bakteriene.

Dette ble mye negativt, og det er dessverre det manges kosthold er – negativt for tarmbakteriene og for en god fysisk og psykiske helse. Men som sagt, begynn med det som oppleves enkelt og riktig for deg – enhver endring til det positive vil glede tarmbakteriene.

Og da blir det viktig å avslutte med gode nyheter, fiber og farger:

Det går an å gjøre mye med enkle midler for å bedre bakteriebalansen betraktelig og ganske raskt. Mikrober som ikke tilhører ditt «naturlige» mikrobiom, kan ikke bosette seg varig i tarmen din, men de kan gjøre god nytte så lenge de er der om du spiser slik at du får tilvekst av bakterier og spiser slik at de vil trives og jobbe i tarmen. Bakteriebalansen kan endre seg på noen dager og kan være kraftig endret til det bedre i løpet av ca. 14 dager. Dette er et stort tema der forslagene kunne dekket mangfoldige sider, men her kommer noen viktige poenger – og er du interessert i mer om dette, er det dette som er hovedtemaet i begge bøkene mine som det er lenke til under artikkelen.

Fiber er det viktigste her. Fiber er det mye av i alle typer grønnsaker, i frukt, bær, nøtter, frø, bønner, linser og helkorn. I tillegg er det viktig med en del gode fettsyrer. Du bør spise minst en grønnsak eller frukt til hvert eneste måltid i tillegg til en salat – i alle fall en gang om dagen. Grønnsaker bakt i ovn, rotmospuré, råkostsalat av gulrot med litt olje og sitrosaft, er noen ideer til de vanlige salatene og de kokte brokkoli/blomkål/gulrot-vanene mange har. Løk, hvitløk, asparges, purre, stangselleri og kål er eksempelvis meget bra tarmbakteriemat. Grovt brød inneholder mye fiber- loff, pasta og pizzadeig omtrent ikke noe. Spis grovt brød (om du tåler korn/gluten), helst laget av surdeig, grove knekkebrød og aller helst knekkebrød laget av frø.

Resistent stivelse: Poteter og ris inneholder mye stivelse, så vi har fått beskjed om at det ikke er bra.  Men når poteter og ris er kokt og avkjølt, blir stivelsen omdannet til såkalt resistent stivelse – og det er bra for de gode tykktarmsbakteriene. Så reint stekt fisk eller kjøtt med (hjemmelaget) potetsalat er også et forslag. Bønner og linser inneholder også mye resistent stivelse i tillegg til fiber, så bønner og linser bør bli en større del av kostholdet.

Fermenterte grønnsaker inneholder naturlig utviklede bakterier som går godt sammen med dine egne mikrober og gir et viktig tilskudd av mange nødvendige bakterier. Så melkesyregjærede grønnsaker daglig er også bakterie- og helsefremmende.

Så har vi fargene. Spis mest mulig farger. Fargestoffene i plantene inneholder plantekjemikalier som de gode bakteriene liker – så spis så mange ulike farger som du kan hver dag av både grønnsaker, frukt og bær (ikke de i plasteskene du får kjøpt fra utlandet. De er FULLE av sprøytemiddelrester).

Spis mest mulig farger

Fett er også viktig. Kaldpresset økologisk olivenolje på salaten gleder tarmbakteriene, kokosfett og meierismør i maten like så. Omega-3-fettsyrer får vi alt for lite av i den daglige kosten så der vil jeg anbefale deg å ta et tilskudd som inneholder mer EPA enn DHA. En god fettsyrebalanse er viktig for å ha hel tarmslimhinne og bakterier som trives.

Nøtter og frø inneholder mye godt fett, fiber og antioksidanter. Så ta en neve nøtter når du er sulten og gled tarmbakteriene dine, prøv å unngå snack med sukker som bare gleder de mikrobene du ikke vil ha der. Unngå brus og spesielt brus med kunstige søtningsmidler da forskning og erfaring viser at de skader tarmbakteriefloraen.

Lykke til 😊

Lenke til kjøp av bøkene mine: https://bokhandel.kolofon.no/b/takk-for-maten-

Sulfitt i mat og vin

Det er ikke bare fravær av giftstoffrester fra sprøytemidler som er viktig. Det er minst like viktig at maten ikke blir tilsatt giftstoffer i produksjonen.

Da jeg begynte skrive om tilsetningsstoffene og spesielt konserveringsmidlene, var det lite fokus på dette. Men nå kommer det stadig nytt som støtter det jeg skrev i Takk for maten?” i 2015. Sist ut er Vi.no med en artikkel om sulfitt der de forteller oss at EFSA – EUs organ for mattrygghet – advarer om at sulfitt er helseskadelig.

Svoveldioksid har E.nr 220 og er syre løst opp i vann. Svoveldioksid og saltene av natrium, kalium og kalsium m.fl. brukes som konserveringsmidler og kalles sulfitter. I Norge er det i all hovedsak E220 og E222 som brukes. Svoveldioksid og sulfitt finnes i tørket frukt og grønnsaker (blant annet i aprikoser og potetflak), øl, vin, syltetøy, sauser og marinade, syltet løk, noen kjekstyper, kaker osv. for å forhindre mugg- og bakterievekst.

Hvorfor det er skadelig med sulfitt

Det å forhindre mugg- og bakterievekst høres bra ut ved første tanke. Men i og med at Sulfitt og svoveldioksid er tilsatt for å drepe bakterier, dreper og forstyrrer sulfitt også tarmbakteriebalansen vår. Og et dårlig mikrobiom er en av årsakene til fordøyelsesproblemer og dårlig helse generelt, i tillegg til at sulfitt ifølge forskningen som EFSA og Vi.no viser til, skader nervesystemet.

Grensen som er satt – 0,7 mg sulfitt og svoveldioksid samlet pr kg kropspvekt pr dag,  viser seg nå å ikke være en trygg grense, og at grensene overskrides ved vanlig matinntak . Barn overskrider grensen med inntil 12,5 % og voksne med inntil 60% ifølge EFSA. EFSA vil derfor ikke sette noen grense, men er bekymret for helseskader fra sulfitt i maten.

Sulfitt har tradisjonelt vært mye brukt i vin (også i økologisk vin!). Sulfitter dannes naturlig i vinen under gjæringsprosessen. Men i tillegg tilsettes kjemisk framstilt sulfitt som konserveringsmiddel.  På Food. info kan du lese at sulfitter blir brukt blant annet for at vinen ikke skal bli sur. Sukkeret i vinen kan bli omdannet til syre av eddik- og melkesyredannende bakterier. Det interessante her er at det er de melkesyredannende (laktobakteriene) og de eddiksyredannende (bifidobakteriene) som er noen av våre viktigste “gode” bakterier. Det vil si at sulfitt særlig skader de tarmbakteriene vi ønsker å ta vare på – og det gjelder selvfølgelig alle matvarer som er tilsatt sulfitt, og ikke bare vinen. Videre kan disse konserveringsmidlene føre til mutasjoner hos bakterier.  Det vil si at de kan føre til at tarmbakteriene muterer og blir mer ondsinnede bakterier – noe som er særs skadelig for oss.

Vi vet at sur nedbør – altså svoveldioksid – løser opp kalk og andre mineraler. Det er en av konsekvensene for kalkholdige bygg i byer, at bygningene forvitrer. Eric Millstone er professor ved Universitetet i Sussex og har forsket mye på negative konsekvenser ved bruk av blant annet svoveldioksid og sulfitter. Han viser til at hos forsøksdyr reduserer svoveldioksid kalsiumet i kroppen og kan derfor føre til beinskjørhet på sikt. Svoveldioksid og sulfittene ødelegger også B-vitaminene i kroppen og derfor har de blitt forbudt i en rekke land i kjøttvarer, deriblant Norge. (Men de er lov å ha i ferdigsauser til kjøtt)

Det er lett å overskride de eksisterende grenseverdier

Det forbauser ikke meg at forskningen EFSA viser til, fant at bade barn og voksne overskrider det som hittil har vært grensen for inntak i stor grad. Når Det Akseptabelt Daglige  Inntaket (ADI) for svoveldioksid og sulfitter er 0,7 mg pr kg kroppsvekt, innebærer det at om du veier 50 kg, bør du ikke få i deg mer enn 35 mg, og om du veier 25, så blir det 17,5 mg.

På en kg tørket frukt som aprikoser, fersken og druer (altså rosiner), er det lov å ha inntil 2000 mg svoveldioksid og sulfitter samlet pr kg. – det vil si 2 mg pr. gram frukt. Om et barn på 25 kg skal holde seg innenfor grensen på 17,5 mg svoveldioksid, kan det kun spise mellom 8 og 9 gram rosiner – eller aprikoser. Det vil igjen si ca 20 rosiner eller 2 aprikoser. Og veier du 50, kan du spise 4 aprikoser. Er du en storforbruker da? For det er det Mattilsynet har svart hver gang jeg har tatt dette opp – at grensene for ADI ikke kan overskrides – ikke engang av storforbrukere. Det er fint at EFSA nå forteller at de har tatt feil.

Her ser vi at aprikosene inneholder svoveldioksid mens fiken og dadler ikke gjør det. Mengden svoveldioksid i aprikosene er 0,2 prosent – som er 2000 mg pr kg.

I søte viner som portvin kan det være 260 mg sulfitter i en liter. Mengden er også begrunnet i at søte viner skal kunne holde seg lenge etter at flasken er åpnet. Tørre viner har minst sulfitt, og rødvin mindre enn hvitvin. I rødvin er grensen tillatt i EU 160 ml pr. liter vin. Veier du 50 kg, drikker rødvin med 160 mg. sulfitt pr liter, og grensen du ikke bør overskride er 35 mg – da kan du drikke litt over 2 dl –  altså litt under 1/3 flaske for å holde deg under ADI.

Så kjære alle vinelskende kvinner; Tør dere tro at det ikke er sant at sulfitter fjerner kalk fra skjelettet? Eric Millstone mener som sagt at svoveldi-oksid og sulfitter gjør det. Og når bygninger forvitrer og forsøksdyr får redusert beintetthet av svoveldioksid og sulfitter, da er det jo rimelig om vi mennesker også får det. Og reduksjon av beintettheten begynner lenge før man bli beinskjør! (I Norge er 7 av 10 kvinner over 70 år er beinskjøre). En trøst er det kanskje at enkelte vinsider nå opplyser at deres minimunsverdier (ikke maksverdier!) kan være 20-40 mg i rødvin, 40-80 i hvitvin og rose, og 150 mg for søte viner ifølge en av nettsidene. Problemet er bare at det ikke står mengde sulfitt på vinflaskene.

Om du kjøper naturvin, kan du finne de som ikke er tilsatt sulfitt i det hele tatt. Et godt tips kanskje.

Lenke til artikkelen i Vi.no: https://www.vi.no/helse/advarer-hoyt-inntak-kan-vaere-skadelig/77861713

Ødela jeg leverposteien?

I forrige uke var jeg og besøkte en venninne der datteren i huset nettopp hadde smurt leverpostei på brødskiva til sin 11 måneder gamle baby og spurte meg: Dette er vel bra mat for henne?

Hva skulle jeg svare?

Skulle jeg ødelegge troen til den unge moren på at leverpostei er bra mat for små barn? Eller redde den lille jenta fra å få mat som ikke er bra for henne? Jeg kjente at jeg nølte – hva skulle jeg si?

«Nei dessverre Hanne, konvensjonell leverpostei er ikke bra mat for små barn, eller for oss i det hele tatt».

De spørrende øynene hennes ba om et mer grundig svar. Og hun formidlet at hun ville ha et ærlig svar.

Jeg fortalte om konserveringsmiddelet Nitritt (E250) som er i all leverposten (ikke i den økologiske). Nitritt hindrer oksygenopptak i blodet og er forbudt i barnemat. Men det står ikke advarsel på leverposteiboksen om at det ikke skal gis til småbarn slik det står på honningglassene. Nitritt er også kreftfremkallende. Det er ikke uenighet om det, men det er uenighet om hvor mye vi tåler, før det blir kreftfremkallende. Jeg skrev mye om Nitritt i den første boka mi, og regnet ut at et barn på 25 kg ikke kunne spise mer enn 33 gram leverpostei eller ½ wienerpølse om dagen før hun nådde grensen Akseptabelt Daglig Inntak (ADI). Matmyndighetene har sagt at jeg krisemaksimerer og driver med skremselspropaganda. Men i vinternummeret av REN MAT (2018/19) var det en artikkel om blant annet nitritt der jeg ble intervjuet.

Dette viste seg å være for mye for et barn på 25 kg

I sitt tilsvar, måtte Mattilsynet innrømme at mine utregninger var riktige, rent bortsett fra at grensen var enda lavere enn jeg hadde regnet ut. Jeg brukte gjennomsnittstall av det jeg fant i ulike dokumenter da det var vanskelig å finne hva som var det korrekte. Men det er ikke viktig. Det viktige er, at Mattilsynet fant at et barn på 25 kg ikke kan spise mer enn 17 gram leverpostei om dagen. Det er ikke engang en av de små porsjonsboksene. Hele artikkelen som sto i REN MAT, kan du lese i vedlagte PDFer under artikkelen. (Det er sidene 56-59 i REN MAT).

(mer…)

Er det sant at konvensjonell mat er like sunn som økologisk?

Media, myndigheter og matprodusenter gjør en stor innsats for å overbevise oss om det. Men er det sant?

Er påstandene: Det er ingen helsefordeler med økologisk. Norsk mat er trygg. Det er lite giftstoffer i norsk mat. – Er det sant?

Det virker på meg som om de fleste debattene strander på rapporten fra Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) som kom i 2014. Hver gang det refereres til den, blir det slått fast at VKM-rapporten konkluderte med at det ikke var noen helsefordeler med økologisk mat. Men konkluderte egentlig VKM-rapporten slik?

VKM-rapporten konkluderte med at det må mer forskning til for å bevise at økologisk mat er bedre for helsa enn konvensjonell mat. Det er noe helt annet! VKM-rapporten hadde faktisk 22 av 28 hovedkonklusjoner i favør av økologisk mat og dyrkning. Dette har kommet meget dårlig fram i media.

side_098

Etter det har det kommet mye forskning som viser at økologisk helsemessig er bedre.

MoBa-undersøkelsen (fra Norsk Folkehelseinstitutt) som kom i september 2014 konkluderte med at de 8,8 % som spiste økologiske grønnsaker når de var gravide, hadde 21% lavere sjans til å få svangerskapsforgiftning enn de som spiste konvensjonelle grønnsaker.

Forskernes hypoteser om årsak:

  • Lavere eksponering for plantevernmiddelrester
  • Høyere nivå av plantens naturlige beskyttelsesstoffer som bl.a antioksidanter
  • En mer gunstig tarmflora som gjør kroppen mindre sårbar for betennelsestilstander.

Nå forsker Nasjonalforeningen for Folkehelsen på hvorfor kvinner som har hatt svangerskapsforgiftning har 8 ganger så stor risiko for å få hjerte-kar-problemer når de (mer…)

Se PANELSAMTALEN «Hva er ren mat?»

Hei.

På Alternativmessa på Lillestrøm i november 2015 satt jeg i panel sammen med Wanda Widerøe som er redaktør i Økologisk Norge sitt magasinet «Ren mat», journalist Joachim Lund i Aftenposten som presenterte sin nye bok «Hele biffen», redaktør av helsemagasinet Vitenskap og Fornuft; Dag Viljen Poleszynski, og Ola Hedsten som er administrerende direktør i Norsk landbrukssamvirke.

Hele paneldebatten ligger her (https://www.youtube.com/watch?v=RPokPv-1vOQ) på YouTube om du ønsker å se og høre  den.

Hvorfor er bearbeidet kjøtt ikke bra for oss?

I den siste tiden har det vært mye snakk om at bearbeidet kjøtt ikke er bra for helsa. Det har vært fokusert på fett i kjøttet og på salt, og litt på konserveringsmiddelet nitritt (E250) om vi har lest innleggene nøye.

Men det er nitritt det burde ha vært skrevet om!

Nitritt er et av de mest omstridte konserveringsmidlene som blir brukt i ALT bearbeidet kjøtt med et eneste unntak. (mer…)