Tarmbakterier

Mikrobiomet Del 8: Prosessert og ultraprosessert mat.

Hva ultraprosessert mat er – og hvorfor det er uheldig for oss å spise for mye av det.

Vi hører ofte uttrykkene prosessert og ultraprosessert mat og vi får høre at vi ikke skal spise for mye av det. Samtidig er det den maten som i all hovedsak fyller butikkhyllene og manges matskap og kjøleskap. Har du for eksempel posesupper, «posegryter», margarin, rekesalat, leverpostei, salatdressinger, kyllingnuggets osv. i skapet, så har du ultraprosessert mat i skapet. Likeså – om du spiser «Fastfood» – så spiser du ofte ultraprosessert mat. Så hva er det egentlig og hva skiller prosesserte og ultraprosesserte matvarer fra andre matvarer? Og hva gjør det med helsa vår – både fysisk og psykisk?

Prosessert mat kan deles i fire hovedkategorier – kjent som NOVA-klassifiseringen.

Maten blir klassifisert etter som hvor mye prosessene endrer råvarene, og det som er tilsatt. Ut ifra det, havner matvarene i ulike kategorier. Dette gjør det lettere å vite hvilke typer prosessert mat vi bør unngå.

Kategori 1 – uprosessert og minimalt prosessert mat
Uprosessert mat er uendret fra da den ble fjernet fra naturen. Frukt, bær og grønnsaker, frø, blader, røtter, sopp, fisk, kjøtt og egg er eksempelvis slik mat. All mat vi spiser, blir prosessert – det vil si utsatt for en prosess. Det at du spiser et eple, vil si at når du tygger eplet, så prosesserer du eplet. Men eplet i seg selv er uprosessert.

Prosessert mat er behandlet mat. Minimalt prosessert mat kan blant annet være renset, oppdelt, tørket, fermentert, kokt, stekt, eller frosset. Men det blir ikke tilsatt andre stoffer. Eksempler på slik mat er frosne bær og grønnsaker, tørket frukt, sammalt mel, tørkede urter og krydder, fisk og kjøtt i kjølt, tørket eller frossen tilstand.

Kategori 2 – prosesserte kulinariske ingredienser: Prosesserte kulinariske ingredienser er produkter som skal gjøre produksjonen av matprodukter lettere. Dette er produkter som lages fra uprosessert mat ved å raffinere, kverne, male eller frysetørke – for eksempel hvitt raffinert sukker, siktet mel og vegetabilske oljer. Råvarene er endret ut i fra det naturlige, men ikke tilsatt andre stoffer.

Kategori 3 – prosessert mat: Prosessert mat er i hovedsak laget fra matvarer fra kategori 1, men kan være tilsatt salt, sukker, olje og ulike tilsetningsstoffer. De har gjennomgått prosesser som koking, steking og fermentering. Formålet med behandlingen er å øke holdbarheten, og å gjøre matvarene attraktive. Som eksempel på tilsetningsstoff kan nevnes konserveringsmiddelet Nitritt (E250) som i hovedsak brukes for at kjøttvarer skal beholde rødfargen. Men det er enkelt å se hva som er de opprinnelige matvarene og produktene fremstår ofte som varianter av den opprinnelige råvaren. Eksempler på slike råvarer er spekepølser og andre typer saltet, speket og røkt kjøtt og fisk, syltet og hermetisert frukt og grønt, hermetisk fisk, samt yoghurter, oster og brød.

Kategori 4 – ultraprosessert mat: Jeg synes det var litt interessant å se litt mer på hva ultra egentlig betyr. Ultra er latin og betyr hinsides, på andre siden av ifølge SNL (Store Norske Leksikon). Ultra brukes blant annet som forsterkende forstavelse for noe som er i uvanlig høy grad. Ultraprosessert mat er altså mat som er behandlet i uvanlig høy grad.

Kort sagt så er «ultraprosessert mat» fellesbetegnelsen for sterkt bearbeidede matvarer som typisk inneholder stoffer du sjelden finner i et kjøkken, og som er behandlet på en måte som heller ikke er mulig i et vanlig kjøkken. Ultraprosessert mat er industrielt framstilte matvarer – matvarer der du ikke lenger kan se hva produktet er laget av – du kjenner som oftest ikke igjen annet enn enkelte ingredienser. Eksempelvis italiensk salat med kjøtt. Du ser kjøttbitene og kanskje noen gulrotbiter, men hva sausen er laget av, er det ikke mulig å se.

Ultraprosessert mat er «mat» som i stor grad består av ekstrakter av råvarer som hardt raffinerte vegetabilske oljer og annet fett, sukker, stivelse og proteiner. I tillegg er de tilsatt ingredienser fremstilt i laboratorier som aromastoffer, smaksforsterkere, fargestoffer, emulgatorer, konsistensmidler, stabilisatorer og andre tilsetningsstoffer. De er tilsatt disse ulike kjemiske stoffene for å få bedre utseende/farge og for å få en ønsket konsistens og lang holdbarhet.

Lite næring: Flere av disse tilsetningsstoffene erstatter ingrediensene som vanligvis brukes i matvaren (gjelder mat i både gruppe 3 og 4). Dette fører til matvarer har lavt næringsinnhold. Når eksempelvis vann, fortykningsmidler, sukker, surhetsregulerende midler og aroma brukes istedenfor bær, sier det seg selv at produktet vil inneholde mindre av bærenes næringsstoffer.

Skadelige stoffer: I tillegg til at det er lite næring i ultraprosessert mat – og ofte også i prosessert mat – er det matvarer som er fulle av stoffer som kan skade helsa vår. Det er konserveringsmidlene som skader og dreper bakterier – og vi vet en del om hva endret sammensetning av tarmbakteriene kan føre til. Og bedre blir det ikke med fortykningsmidlene og emulgatorene i den ultraprosesserte maten som forskningen – særlig de siste årene – har vist at skader tarmslimhinna og gjør livet vanskelig for særlig de gode bakteriene. Alt dette er et kapittel for seg, og vil bli innholdet i den neste artikkelen.

Sterk oppvarming: Det er også viktig å merke seg at sterk oppvarming av matvarene vil gjøre det vanskelig for fordøyelsen å spalte proteinene – dette i tillegg til at den uvanlig høye oppvarmingen ødelegger de aller fleste enzymene i maten. Her kan vi bruke melk som et eksempel. Jeg har snakket om melk i tidligere artikler og oppsummert at ultrapasteuriserte melkeprodukter er vanskeligere å fordøye enn «melk rett fra kua». Den harde behandlingen gjør melkeproteinene vanskeligere å spalte. Dette kan eksempelvis føre til irritasjon i fordøyelsen, forstyrret tarmbakterieflora som igjen fører til lekk tarm osv. Dette igjen fører til ulike problemer fra små biter av proteinene (peptidene) i denne maten som kan komme seg inn i blodbanen og føre til ulike fysiske og psykiske symptomer.

Hva skal vi da spise? Som vi ser, kan det være vanskelig å skille mellom prosesserte og ultraprosesserte matvarer som begge er tilsatt skadelige stoffer – og det kan også være mindre heldig å spise ting i gruppe 2. Verken hvitt sukker, hvitt hvetemel eller raffinerte oljer er sunne matvarer. Som beskrevet i flere av de andre artiklene i denne serien, kan eksempelvis hvete påvirke vår fysiske helse og også adferdsmønsteret vårt.

Matvarene i kategori 3 kan være uten skadelige tilsetningsstoffer og kan være behandlet forsiktig/på en måte som gjør at produktet er sunt og nyttig. Men som oftest er også de tilsatt E-stoffer som eksempelvis konserveringsmidler. Et eksempel på prosessert mat som er bra for oss, er fermenterte grønnsaker tilsatt salt og krydder og ikke noe annet. Så da blir rådet å lese ingredienslista. Mange har sagt at «ikke spis det som her mer enn 5 ingredienser» – noe som kan være en pekepinn selv om eksempelvis et produkt med mange ulike grønnsaker selvfølgelig ikke trenger være negativt. Men som hovedkonklusjon bør vi i størst mulig grad spise mat fra kategori 1 – altså, uprosessert mat som vi selv tilbereder (prosesserer i vårt kjøkken). I praksis vil det si å lage all mat fra bunnen av med ferske hele råvarer og utvalgte produkter fra kategori 2 og 3.

Intakte næringsstoffer og hele celler: Uprosessert mat inneholder alle næringsstoffene intakt, de er fulle av enzymer og mikronæringsstoffer som kroppen vår trenger. Tarmbakterien våre trenger også mikronæringsstoffene for at de skal ha et godt liv. Det igjen vet vi er viktig for at vi skal holde oss friske. Ved i hovedsak å spise ultraprosessert mat, er det mange nødvendige næringsstoffer vi ikke får i oss, og relativt store mengder med stoffer som skader oss. Vi kan si at jo mindre prosessert maten er, dess mer bør du spise av den.

En annen forandring som skjer når maten utraprosesseres, er at mye av næringen i den ikke lenger kommer i form av celler. I det aller meste av menneskenes historie har næringen i maten befunnet seg inne i celler – byggesteinene som alle levende organismer er lagd av. Fordøyelsessystemet har måttet bryte ned cellene for å frigjøre næringen. Men i mesteparten av den ultraprosessert maten er allerede cellene brutt ned. Dermed er næringsstoffene mye lettere tilgjengelig for kroppen – og ikke minst blir den samme næringen tilgjengelig for bakterier. Det også bidrar til endring av bakteriefloraen som vi vet kan skade vår fysiske og psykiske helse.

Et lite eksempel som viser stor forskjell: La meg helt avslutningsvis nevne et lite eksempel som viser forskjellen på sunn mat fra kategori 3, smør fra Rørosmeieriet – og usunn mat fra kategori 4, margarin.

Smøret fra Rørosmeieriet er laget av fløte, salt, og syrekultur. Det er langtidsyrnet og kinnet. (Tine sine smørprodukter er oppvarmet til over 100 grader og ikke langtidssyrnet og kinnet slik Rørosmeieriets smør er, det er maskinelt framstilt på meget kort tid. Så Tine sitt smør må nok regnes å være i kategori 2.)

Margarin inneholder eksempelvis: Vann, solsikkeolje, rapsolje, sheafett, skummet melk, kokosolje, salt, stabilisator (pektin), emulgator (monoglyserider av fettsyrer, soyalecitin), konserveringsmiddel (kaliumsorbat), vitamin A, vitamin D, fargestoff og aroma. Mange av stoffene her er hardt behandlet (som de vegetabilske oljene i kategori 2) og/eller kjemisk framstilt.

En slik sammenligning viser at det kan være stor forskjell på det som har akkurat samme bruksområde og der vi ikke tenker over forskjellen i det daglige. Det vil også si at det er viktig med bevissthet når det gjelder dette temaet.

Så da er det bare å ønske deg lykke til med å øke bevisstheten når det gjelder det du spiser:-)

Beste hilsener fra Eva

PS: Om du ønsker å lese mer om mine bøker, er de omtalt her på nettsiden. Direktelenke til Takk for maten? er her. Og lenke til Takk for maten! her. Bestilling av bøkene kan du gjøre her. DS

Mikrobiomet Del 7: Reaksjoner på proteinene og karbohydratene i maten – med melk som et konkret eksempel.

I den forrige artikkelen skrev jeg om forskjellen på allergi (IgE-reaksjoner) og proteinintoleranse, også omtalt som forsinket matvareallergi (IgG-reaksjoner). Begge disse reaksjonene er på proteinene i maten. Men mange har også reaksjoner på karbohydratene i matvarene. De som følger den såkalte FODMAP-dietten, gjør det nettopp for å unngå visse grupper karbohydrater. Det å reagere på karbohydratene og det å reagere på proteinene er altså helt ulike og uavhengige reaksjoner. I denne artikkelen skal vi se på reaksjoner på karbohydratene og bruke melk som et konkret eksempel for å skille klart mellom en reaksjon på proteinene og karbohydratene.

FODMAP og FODMAP-dietten:

Mange reagerer eksempelvis på løk. Så tar de en proteinintoleransetest (IgG), men løk slår ikke ut. Det vil si at de ikke har en reaksjon på proteinene i løken. Grunnen til at de reagerer kan da være at de reagerer på karbohydratene – det å unngå løken gir mindre luft og ubehag fra magen. Og da kan vi snakke om FODMAP.

FODMAP står for Fermenterbare Oligosakkarider (her finner vi løken), Disakkarider (det er melkesukker), Monosakkarider og (And) Polyoler. Dette er fiber som går ufordøyd gjennom tynntarmen vår og fordøyes av tarmbakteriene i tykktarmen. Disse fibrene er blant annet viktige bidragsytere til at bakteriene kan danne det beskyttende slimlaget i tarmen (mucosa) og kortkjedede fettsyrer som er livsnødvendige for god helse. Det er derfor viktig å kunne spise disse karbohydratene og kun unngå dem i en kortere periode.

Den mest vanlige måten å forklare FODMAP-problemene på, er at noen reagerer lettere enn andre når maten blir fordøyd. Teorien er at når tarmene utvider seg på grunn av en naturlig produksjon av gass fra bakteriene, sendes signaler til hjernen som enkelte overreagerer på og hjernen sender smertesignaler til tarmen.

En annen teori er at dårlige bakterier som lager mye luft, gjør at tarmen utvider seg så mye at det er naturlig – og ingen overreaksjon fra hjernen – at det blir smerter og ubehag (Det er ingen naturlig luftproduksjon når magen står som en «tromme»). Disse dårlige bakteriene «knabber» FODMAP-maten før de gode bakteriene (om de i det hele tatt er der) får tak i disse karbohydratene. De dårlige bakteriene danner luft (som får magen til å stå som en «tromme»). De danner også ofte stoffer som irriterer tarmslimhinna og lager fordøyelsesproblemer og også smerter selv om det ikke dannes mye luft. Det viktige blir da å unngå det som mater de dårlige bakteriene mens man fjerner de dårlige og bygger opp de gode bakteriene – slik at man raskest mulig kan spise maten som de gode bakteriene danner kortkjedede fettsyrer og mucosa av.

Laktoseintoleranse:

Når vi snakker om laktoseintoleranse, da snakker vi om melk og melkeprodukter.

Det å ha laktoseintoleranse betyr at du mangler et enzym som spalter sukkeret i melkeprodukter. Dette har vært kjent lenge, og blir også kalt for den egentlige intoleransen. Om du ikke har dette enzymet, laktase, får du diaré og ofte smerter av å drikke melk. Du er altså intolerant mot melk. Å være intolerant betyr rett og slett at du ikke tolererer/tåler det. Men dette er ikke en immunreaksjon, men en reaksjon fordi du mangler et enzym. Det i sin tur lager reaksjoner der immunsystemet blir involvert da uspaltet melkesukker lager irritasjon og andre problemer. Men laktoseintoleranse er altså ingen immunreaksjon i seg selv. Nordeuropeere er det folkeslaget som tåler melkesukker best, mens de fra Asia og deler av Afrika tåler det dårlig fordi de gjennom evolusjonen ikke har drukket melk og derved ikke danner enzymet laktase annet enn i spedbarnsalderen. Dette er ikke noe du kan «bli frisk av» slik at de som har laktoseintoleranse bør holde seg unna melkesukkeret. Men det er mulig å spise enzymet laktase når du av en aller annen grunn spiser melkeprodukter.

Laktoseintoleranse og FODMAP-reaksjon på melkesukker.

Laktoseintoleranse er altså en reaksjon fordi man mangler det enzymet – laktase – som skal til for å spalte opp og fordøye melkesukkeret.

Melkesukkeret er et disakkarid. De som går på FODMAP-dietten fordi de reagerer på melk, unngår da melkesukkeret de ikke tåler ved i hovedsak å spise laktosefrie melkeprodukter da de er uten disakkaridene. Men de som blir bedre av laktosefrie melkeprodukter, kan godt ha enzymet laktase. Dette er altså igjen ulike reaksjoner på melka.

Nyere forskning viser at man reagerer på melkesukkeret når man ikke har de bakteriene som kan spalte disse disakkaridene på en god måte for kroppen.

Det er helt riktig at når man da drikker laktosefri melk og spiser laktosefrie melkeprodukter, da forsvinner symptomene. Men det som også skjer, er man heller ikke mater de gode bakteriene. De vil da forsvinner fra fordøyelsen etter en stund. Det er derfor viktig at man ikke går på en FODMAP-diett over tid når melk er problemet – dersom man ønsker å ha melk i kostholdet. Går man på det for lenge, vil symptomene på FODMAP fortsatt være borte, men mikrobiomet fortsetter å mangle bakteriene som spalter melkesukkeret og problemene vil vedvare. (Nå er ikke melk essensielt for å danne mucosa og korte fettsyrer, så helt å unngå melk, er ikke skadelig eller uheldig).

Det er også viktig å merke seg at de laktosefrie melkeproduktene er høy- eller utrapasteuriserte. Det vil si at de er varmet opp til 100 grader eller mer. Oppvarming til over 100 grader gjør at proteinene er ekstra vanskeligere å spalte – noe som kan føre til større problemer for de som har melkeproteinintoleranse/forsinket matvareallergi selv om de ikke merker det i magen. Det er ikke for ingenting at mange opplever at de tåler lavpasteurisert melk og melk rett fra kua bedre enn de fleste andre melkeprodukter,

Et konkret eksempel. La oss kalle henne Berit.

Dersom du har blitt forvirret av de ulike reaksjonene på melk i det jeg har skrevet over her, så skal jeg forsøke å tydeliggjøre det hele med et konkret eksempel:

Berit går til legen fordi hun tror at hun ikke tåler melk. Hun opplever at hun blir oppblåst og uvel av melk, får diaré og har litt «sur» lukt av avføringen. Legen tar en test og forteller henne – at neida, ikke noe problem – hun tåler melk, hun har ikke laktoseintoleranse.

Det legene vanligvis tester er om du har laktoseintoleranse ved å teste om du har enzymet laktase. Det er meget sjelden at de tester proteinintoleranse med å ta IgG-test. Om Berit hadde fått kløe i munnen eller andre tegn på allergi, ville han nok tatt en allergitest, en IgE-test. Men altså: Berit fikk tatt en laktoseintoleransetest og fikk beskjed om at hun tålte melk. Problemet var bare det at hun fortsatte å reagere. Så fikk hun høre om FODMAP-dietten og begynte med laktosefrie melkeprodukter. Og heldigvis! Berit ble mye bedre når det gjaldt luft og oppblåsthet – og hun fortsatte med å unngå melkeprodukter med laktose.

Men helsa ble totalt sett ikke bedre. Hun hadde fortsatt ofte diaré, fikk stadig mer hodepine, følte seg slapp og sliten, ble stadig mer nedfor psykisk og hadde ofte vondt i muskler og ledd. Hun gikk tilbake til legen, men han hadde ingen andre forslag enn smertestillende og antidepressive midler.

Berit begynte å google og fant en terapeut som blant annet tok proteinintoleransetester. Det viste seg at Berit hadde store utslag på melkeprotein (IgG). Etter å ha unngått alle melkeprodukter i to uker, merket hun en bedring. Terapeuten hennes forklarte da om viktigheten av et godt mikrobiom, om lekk tarm – og alt det andre jeg har tatt opp i disse artiklene. Etter noen uker med mat med mye fiber, en diett helt uten melk og et par andre matvarer hun reagerte på, ble helsa langsomt bedre. Humøret ble bedre, muskelsmertene ble borte og Berit følte seg friskere enn på flere år.

Konkrete råd:

Vi ser altså at det kan være mange måter å reagerer på melk på. Men uansett hvilke reaksjon du har, er det viktig å kutte ut melk – i alle fall så lenge du får symptomer – og gjøre det du kan for å utvikle mikrobiomet ditt og reparere tarmslimhinna.

Når det gjelder annen mat du reagerer på, så unngå det som skaper reaksjoner! Begynn med å spise grønnsaker, frukt og bær – av alle slag som du tåler. Prøv deg fram og spis rå og kokte grønnsaker hver dag. Spis frø og nøtter som du tåler, kalde kokte poteter, grovt, helst surdeigsgjæret brød av urkorn og unngå hvete. Spis alt det økologiske du finner for å unngå sprøytemidler og tilsettingsstoffer som skader bakterier og irriterer tarmen. Spis reint kjøtt og fisk, lag mat fra bunnen av og unngå prosessert mat. Unngå stress, ro deg ned før du spiser, tygg maten godt og se ellers artikkelen om Hva du selv kan gjøre for å få et best mulig mikrobiom – en best mulig tarmbakteriebalanse (denne serien Del 3).

Lykke til😊

Mikrobiomet Del 6: Litt om reparasjon av lekk tarm og mye om forskjellen på forsinket matvareallergi og allergi.

I del 5 i denne artikkelserien om mikrobiomet, skrev jeg om konsekvensene av lekk tarm, og skrev blant annet om peptider som kommer over i blodbanen og blir angrepet av immunsystemet – immunglobulin G (IgG). Nå skal vi også snakke om IgE som er en helt annen reaksjon på proteinene i maten – IgE er akuttallergi. Og forskning viser at dette også kan være en reaksjon fra kroppen på en uheldig balanse blant mikrobene. Men aller først litt om hvordan vi kan reparere en lekk tarm – som oftest har sin årsak i en dysbiose i tarmen.

Hvordan reparere en lekk tarm.

Det viktigste er som sagt i flere artikler nå å ha en god tarmbakterieflora. I Del 3 i denne artikkelserien skrev jeg om hva vi kan gjøre for å opprettholde en god balanse blant bakteriene i tarmen:

«Det er meget enkelt og utrolig vanskelig. Det enkle svaret er at du bør spise rein mat uten stoffer som forstyrrer og dreper bakterier, at du bør spise det som nærer de bakteriene du ønsker å ha i tarmen og minst mulig av det som nærer de bakterien det ikke er fordelaktig å ha der – og så må du leve et liv med minst mulig stress over tid. Høres enkelt ut. Men det er som sagt meget vanskelig.»

I tillegg til å gjøre dette best mulig, er det mange som tar ulike probiotiske produkter (produkter som inneholder levende bakterier) med mer eller mindre gode resultater. Det forskes mye på dette for tiden og jeg skal skrive en artikkel om bruk av probiotika og hvordan ulike forskere ser på dette tiltaket om noen uker. Jeg skal også skrive om ulike erfaringer på hva du kan gjøre for å helbrede tarmen i tillegg til å sørge for å ha en god tarmbakterieflora. Men nå til ulikheten mellom en forsinket matvareallergi (IgG-reaksjon) og en akuttallergi (en IgE-reaksjon) – som begge i stor grad er forårsaket av dysbiose.

Forskjellen på allergi og proteinintoleranse

Allergi

Det vi vanligvis kaller matvareallergi, er når noen reagerer med nysing, kløe i halsen, blemmer i munnen eller lignende etter å ha spist en matvare. Reaksjonene er akutte og derfor lette å identifisere. De fleste som har allergi, vet hva de reagerer på. La oss bruke melk som et eksempel.

Det er et immunstoff kalt immunglobulin E (IgE) som forårsaker denne reaksjonen. De som har allergi, har ofte færre av de gode bifido-bakteriene i tarmen enn andre – hvilket tilsier at mikrobiomet er viktig i fht allergi også. Professor Arnold Berstad hadde en artikkel i Dagbladet om denne saken allerede i 2014, og flere forskningsrapporter bekrefter dette. Igjen får vi understreket viktigheten av god tarmbakteriebalanse.

IgE-molekylet er laget slik at det skal kjenne igjen og binde til seg allergenet. Den andre enden av dette IgE-molekylet er festet til en såkalt mastcelle. Mastceller har vi i hele kroppen, men mest i slimhinnene.

Egentlig er det ting som reelt er farlige for kroppen som IgE-molekylene skal reagere på, men ved allergi kan vi si at immunsystemet overreagerer og kroppen får en reaksjon på ufarlige ting. Disse IgE-dekkede mastcellene sitter og «venter» på eksempelvis melkeproteiner og angriper med en gang melkeproteinene dukker opp. Melkeproteinene fester seg til IgE-molekylene og med det samme vil mastcella reagere med å tømme ut histamin og andre kjemikalier som gjør at det oppstår kløe, blemmer osv. i slimhinnene.

Allergireaksjon: Allergenet fester seg til IgE-molekylet og mastcella reagerer umiddelbart med å «sprute» ut histamin og andre kjemikalier.

Proteinintoleranse

Immunglobulin G (IgG) er en annen type immuncelle som er årsaken til det vi kaller en forsinket immunreaksjon, en forsinket matvareallergi eller proteinintoleranse. Immunsystemet reagerer på proteiner eller deler av proteinene (peptider) fra maten. Derav begrepet proteinintoleranse. (se også om dette i Del 5 i denne serien) Reaksjonen kommer etter at peptidene har kommet inn i blodbanen og kommer langsomt – og ofte lenge etter at en matvare er spist. En reaksjon etter 12-24 timer er vanlig, men inntil 72 timer kan det ta fra en matvare er spist til symptomene melder seg. Det er derfor vanskelig å identifisere hvilke matvarer det reageres på. Symptomene kan være trøtthet, smerter i ledd og muskler, hodepine, migrene, uro, konsentrasjonsproblemer osv. Det trenger ikke være noen symptomer fra fordøyelsen, noe som gjør det enda vanskeligere å identifisere hvilke matvarer som er årsaken. I tillegg kan matvarene du reagerer på først gjøre at du føler velvære for så å bli dårlig dagen eller dagene etter. Melk gir ofte slike reaksjoner.

Første gang kroppen blir utsatt for en «fiende» og immunforsvaret reagerer, dannes det IgG og hukommelsesceller. Neste gang du får i deg disse peptidene (små biter av proteiner), er immunforsvaret parat og angriper «fienden». Dersom man har fått en slik reaksjon på melk, kan vi måle disse antistoffene i blodet. Dvs. at for at det skal kunne måles IgG mot visse matproteiner fra peptider i ditt blod, så må kroppen ha oppfattet disse som fiender, angrepet og dannet IgG. Det går med andre ord ikke an å måle IgG mot en matvare om kroppen ikke har oppfattet disse konkrete proteinene som en fiende.

Disse IgG-molekylene fester seg til melkepeptidene etter at du har spist melkeprodukter, og disse samler seg i grupper – immunkomplekser. Det er disse som sirkulerer rundt i blodet/setter seg fast i vevet og oppdages av andre celler i immunforsvaret – makrofagene. Makrofagene har som oppgave å utslette/»spise opp» disse immuncellene slik jeg beskrev i forrige artikkel med eksempelet der disse immunkompleksene har satt seg fast i vevet. Makrofagene vil da i realiteten «spise på eget vev» og vi kan da få en inflammasjon i det vevet. Det kan blant annet før til muskel- og leddsmerter osv.

Proteinintoleranse: Her ser vi melkeallergenet feste seg til IgG-molekylet og at de danner grupper – immunkomplekser.

IgE og IgG – melkeallergi og melkeproteinintoleranse – ser vi er to helt ulike reaksjoner fra kroppen.

IgE er en straksreaksjon der symptomene kommer umiddelbart mens en IgG-reaksjon kan komme etter flere timer/dager når kroppen har begynt å reagere på immunglobulinene. For å holde disse fra hverandre, tenker jeg på IgE som en Ekspress-reaksjon – og IgG som Gradvis/langsom reaksjon.

Det er en annen viktig ulikhet også. Ved en allergireaksjon reagerer IgE-molekylene på hele proteinet umiddelbart i slimhinnene. Man må nødvendigvis ikke ha lekk tarm for å ha en IgE-reaksjon selv om IgE-molekyler ganske raskt kan måles i blodet også. Når det dreier seg om en IgG-reaksjon, er det en reaksjon på større eller mindre fragmenter av melkeproteinet som har kommet seg gjennom tarmslimhinna og ut i blodbanen der IgG- molekylene går til angrep.

Ulike proteinreaksjoner og reaksjon på karbohydratene

Da håper jeg at du kan se hva slags reaksjon du har – om du har en akuttallergi eller en proteinintoleranse. Om du «bare» har en IgG-reaksjon på for eksempel melk, så vet du ofte ikke om det kommer av melk eller andre proteiner. De proteinene som er noen av «verstingene» når vi måler IgG i blodet ved hjelp av en proteinintoleransetest, er melk, egg, hvete, soya og mais.

Men vi kan også reagere på karbohydratene og få lignende reaksjoner som man får ved en proteinintoleranse. Har du laktoseintoleranse – eller går du på FODMAP- dietten fordi du reagerer på for eksempel melk, så har du ganske riktig ikke fått noen svar i denne artikkelen. Dette er imidlertid tema for neste artikkel.

Jeg har skrevet mye om dette temaet i den først boka: «Takk for maten?»

Mikrobiomet Del 5: Hvorfor lekk tarm gjør oss syke.

I forrige artikkel skrev jeg om hva lekk tarm er og at lekk tarm kan føre til fedme, inflammasjoner i kroppen, autoimmune sykdommer, hjerte- karproblemer og fibromyalgi – blant annet – og for ikke å glemme tåkehode og adferdsproblemerr.

Nå vil jeg legge til at lekk tarm også kan føre til blant annet hodepine og migrene, depresjon, ADHD, schizofreni og en følelse av å være forgiftet, trøtthet, utmattethet og ME, samt magesmerter og leddsmerter. Men hvorfor fører lekk tarm til disse symptomene og sykdommene? Det er det vi skal se på i denne artikkelen.

Giftstoffer i maten:

Om du har en hel tarm og et godt mikrobiom, vil det aller meste av ulike giftstoffer føres ut av tarmen med avføringen. Men om tarmen er lekk, vil ulike typer stoffer bli tatt opp i blodbanen gjennom tarmslimhinna. Det kan være giftstoffer som sprøytemiddelrester i maten, ulike tilsetningsstoffer som konserveringsmidler, fortykningsmidler, fargestoffer og smaksforsterkere – bare for å nevne noen. Det sier seg selv at med mye gift i maten vi spiser og med en lekk tarmslimhinne, kan denne giftbelastningen bli relativt stor og kan føre til mange av symptomene over som hodepine, utmattethet, irritasjoner, konsentrasjonsproblemer, inflammasjoner i kroppen osv.

Nå er det viktig å understrekes at vi også får giftstoffer i oss gjennom luft og vann, samt det vi smører på kroppen – ikke bare gjennom maten. Men det er giftstoffene i maten, som i tillegg til å gjøre deg syk om de slipper gjennom tarmslimhinna, også kan irritere tarmslimhinna og bidra til at den blir lekk.

Giftstoffer som bakteriene lager:

I tillegg til giftstoffer vi får i oss gjennom maten, så lager bakteriene giftstoffer (endoksiner) som er skadelige for oss. De såkalte gram-negative bakteriene – der E.colibakterien er en av dem – har giftstoffer i bakterieveggen som frigjøres når bakteriene dør (LPS). Bakteriene har et kort liv, så vi får hele tiden tilsig av disse giftstoffene fra bakteriene når vi har en dysbiose med for mye av de gram-negative bakteriene. Ved lekk tarm, går disse giftstoffene (endotoksiner) over i blodet. Endotoksiner kan påvirke cellene våre på ulike måter og kan blant annet få cellene til å frigjøre stoffer (cytokiner) som kan føre til diaré og betennelser, forgifte blodet og ødelegge vevet blant annet.

Ut i fra dette, er det ikke vanskelig å forstå at vi kan føle oss riktig dårlige om vi har bakterier som danner mye LPS. Ved lekk tarm, har forskerne nå funnet ut at vi også har lekk blod/hjernebarriere. Det vil si at LPS også kan komme inn i hjernen og lage skader og problemer som migrene, hukommelsesproblemer og gi andre symptomer som har sin årsak i lavgradig inflammasjon i hjernen, eksempelvis demens som Alzheimer.

Manglende oppspalting av proteiner/proteinintoleranse:

Proteinene består av aminosyrer som er de aller minste byggeklossene. Når vi spiser proteiner, skal de egentlig spaltes opp i enkle aminosyrer før de går over i blodbanen. Men om du har lite saltsyre i magesekken, lite produksjon av enzymer i bukspyttkjertelen og tarmen – og lite av de gode bakteriene som er med og spalter maten, da kan det skje at vi ikke greier spalte alt til aminosyrer. Om du ser for deg et langt perlekjede som er surret sammen til en klump, er det en god illustrasjon på et protein. Det skal spaltes i enkle perler. Om fordøyelsen ikke greier det, sitter vi igjen med små lenker av aminosyrer – de kalles peptider når det er inntil 50 aminosyrer. Over 50 aminosyrer kalles proteiner. Det er flytende overganger her, men poenget er at små grupper av aminosyrer kommer over i blodbanen. Dette reagerer immunsystemet på.

La oss si at du har spist et stykke med ost der proteinene ikke spaltes ordentlig i tarmen og du får grupper med aminosyrer fra osten ut i blodbanen istedenfor at alt er spaltet opp i aminosyrer. Du ser det for deg – disse små kjedene av aminosyrer som flyter rundt?

Disse gruppene av aminosyrer (peptid ene) blir oppfattet som fremmedlegemer i kroppen vår – de skal rett og slett ikke være der. De blir oppdaget av immunforsvaret vårt, av immunglobulinene (IgG). Etter å ha spist en del, vil grupper av IgG som har angrepet peptidene fra osten strømme rundt i kroppen din. Dess mer du spiser av disse proteinene, jo flere grupper av proteinrester vil komme ut i blodet, og øke antallet IgG. Det neste som skjer, er at andre celler i immunforsvaret, makrofagene, finner fram til det som skal destrueres og spiser det opp. Om disse gruppene av immunglobuliner har satt seg fast i vevet, vil makrofagene «spise på eget vev». Vi vil da få en inflammasjon i det vevet og vi ser at muskel- og leddsmerter kan være et av resultatene. Det at kroppen angriper eget vev, er også definisjonen av autoimmunitet.

Morfinpeptider og hormonpeptider:

Hormoner er små grupper av aminosyrer som kroppen lager av aminosyrene. Det som kan skje, er at en gruppe aminosyrer/peptidene fra maten kan ligne så mye på hormoner at kroppen rett og slett «tror» det er hormonet, og derfor ikke lager det. La oss si at peptider fra osten ligner så mye på «lykkehormonet» serotonin at tarmen får beskjed av hjernen at det er nok serotonin uten at det er tilfellet. Da kan denne personen komme til å lide av humørforstyrrelser/depresjon til dette peptidhormonet har forsvunnet fra kroppen og tarmbakteriene igjen danner serotonin (ca 90 % av serotoninet dannes i tarmen).

Om du ikke spalter proteiner skikkelig, kan det også danne seg peptider som ligner morfin og fungerer som morfin i kroppen. Disse peptidene kalles morfinpeptider. Personen blir rett og slett «rusa» og får abstinenser når disse morfinpeptidene forlater kroppen. Dette kan blant annet føre til humørsvingninger og adferdsproblemer. Melk er et av de næringsmidlene som kan danne morfinpeptider. Og for å hindre ubehag i denne avgiftningen, må vi tilføre nye melkeproteiner slik rusmisbrukere må tilføre nye opiater. Har du hørt om de som bare MÅ ha melk? Melk er som sagt et av de næringsmidlene som danner morfinpeptider. Så når Tine hadde i sin melkereklame: «Må ha det, bare MÅ ha det», så vet de kanskje ikke hvor nært det var sannheten? Du MÅ bare ha det fordi du får abstinenser uten.

«Blokkeringer» i hjernen

Mellomrommet mellom nervecellene i hjernen kalles synapsespalten Det som forskningen har vist, er at enkelte grupper av peptider kan blokkere synapsespalten mellom nervecellene i hjernen. Vanligvis når vi tar imot et signal, reagerer systemet vårt og vi får en reaksjon. Signalet blir sendt fra den ene nervecella til den neste til det når dit det skal. Men dersom signalene blir stoppet fordi synapsespalten er blokkert av eksempelvis morfinpetider, da vil ikke signalene komme dit de skal. Det kan ha mange ulike følger. Det kan føre til blant annet aggresjon, konsentrasjonsproblemer, generell uro, depresjoner og autistiske tilstander.

Ulike måter å måle proteinrester i kroppen.

Overlege Karl Ludvig Reichelt forsket mye på sammenhengen mellom psykisk sykdom og morfinpeptider. Han forsket på Rikshospitalet i over 40 år og er godt kjent i utlandet. Det er i all hovedsak melk og gluten han har forsket på. Han har målt rester av proteiner i urinen hos dem det gjelder, og fastslått at om du har proteinrester i urinen, så må det komme fra det du spiser som ikke er spaltet helt ned til aminosyrer. Karl Reichelt har deltatt i forskning som viser avvikende mengder peptider i urinen til personer med autisme, Retts syndrom, depresjon, ADHD og schizofreni blant annet. Han har gjennom sitt arbeid hjulpet tusenvis av mennesker, særlig unge med adferdsproblemer.

Det er også vanlig å måle IgG og andre immunglobuliner i blod «med et stikk i fingeren». Disse testene kan måle reaksjoner på langt flere proteiner enn melk og hvete, noe som kan være en fordel i mange sammenhenger.

Uansett testmetode, så er det viktig å gjøre det vi kan for å ha en hel tarmslimhinne slik at disse peptidene kan hindres i størst mulig grad i å komme ut i blodet. Om du har peptider i blodet eller i urinen, så har disse små «perlekjedelenkene» uansett kommet seg fra tarmen og inn i blodet.

Oppsummering:

Om vi skal oppsummere, så er det blant annet giftstoffer i maten, giftstoffer som dårlige bakterier lager, samt ikke helt oppspaltede proteinbiter – peptider – som han komme over i blodbanen og lage ulike typer reaksjoner i kroppen. Konklusjonen blir igjen at vi må gjøre det vi kan for å ha et best mulig mikrobiom og gjøre det vi kan for å ha hel tarmslimhinne.

Mikrobiomet Del 4: Hva er «lekk tarm» og hva kan det komme av?

«Lekk tarm» eller «Leaky Gut Syndrome» – LGS – er et begrep som har vært kjent innen den alternative behandlingen i mange år. Første gang jeg så det nevnt i den konvensjonelle medisinen var i 2006. Men først fra 2015 har LGS langsomt blitt et stadig mer kjent begrep innen tradisjonell medisin – eller permeabel tarm som legene også kaller det. Jeg husker jeg tok det opp med min lege i 2016 og han mente at jeg var på fullstendig villspor da tarmen ikke lakk fordi den skal være beskyttelsen mot at vi får uønskede stoffer inn i kroppen fra tarmen vår. Der hadde han for så vidt rett – for tarmslimhinna skal bare slippe gjennom de stoffene som skal gjennom tarmveggen og over i blodbanen.

Hva er så egentlig lekk tarm?

Når du har lekk tarm, har du enkelt og greit en tarm som slipper gjennom stoffer vi ikke bør ha i blodet/kroppen – og det kan føre til mange ulike problemer. Lekk tarm kan føre til fedme, inflammasjoner i kroppen, autoimmune sykdommer, hjerte- karproblemer og fibromyalgi – blant annet – – og for ikke å glemme «tåkehode» og adferdsproblemer.

En frisk tarm består av ett tynt lag med celler – enterocytter – som er knyttet sammen med det som kalles «Thight junction» .

Du ser på denne tegningen cellene som sitter tett sammen med tarmtottene øverst. Over tarmtottene ser du tarminnholdet og på undersiden av cellene ser du blodåren som går helt inntil tarmcellene. Øverst mellom cellene ser du forbindelsene mellom cellene – det er de såkalt «Thight junctions – tette sammenbindinger».

Når tarmen er hel så blir maten som er spaltet ned til de minste partikler og andre stoffer i maten, tatt opp av tarmtottene og sendt inn i cellen. Så skal cellen «godkjenne» dette som har kommet inn og sende det videre gjennom cella og ut i blodbanene. Det som ikke blir «godkjent», blir sendt tilbake til tarmen og ut med avføringen.

Men cellene i tarmen kan bli ødelagt. Tarmcellene fornyer seg meget raskt i en frisk tarm, så dette er også en helt naturlig prosess. Men om cellene stadig blir ødelagt og ikke får sjans til å reparere seg av ulike grunner, vil det bli lekkasje. En annen viktig årsak til lekkasje er når disse tight junctions som vises på bildet over, løses opp og det blir lekkasjer mellom cellene.

Her ser du at det som holder cellene sammen, har løst seg opp og partikler fra tarmen – både ferdigfordøyde og ufordøyde, samt giftstoffer og andre ting som skulle blitt fjernet fra kroppen, får fri adgang til blodbanen. Og om cellene er ødelagt, og særlig om flere celler etter hverandre er borte, vil tarmen også rett og slett bli lekk.

Hva kan lekk tarm komme av?

Dysbiose som er et annet ord for ubalanse i tarmfloraen, er en viktig årsak til lekk tarm. Det finnes bakterier som lager et beskyttende slimlag – mucosa – over tarmslimhinna, og det finnes bakterier som bryter denne slimhinna ned. Tidligere har jeg tenkt på dem som de gode bakteriene som bygger opp og de dårlige bakteriene som bryter den ned. Nå viser nyere forskning at både de nedbrytende og de oppbyggende bakteriene kan lage nyttige stoffer for oss og at mange av de bakteriene som «spiser» mucosa også sørger for at andre som bygger mucosa kan leve i tarmen. Så poenget er å ha en sunn balanse blant de som bygger og de som tygger for at tarmslimhinna skal forbli frisk. Det øverste laget av denne mucosaen er der bakteriene hovedsaklig befinner seg. Laget under er mer sterilt – og så har vi dette ene laget med tarmceller.

Når det blir ubalanse blant bakteriene, er det dessverre de som bryter ned tarmslimhinna det lettest blir overvekt av, slimlaget reduseres, og til slutt får bakteriene kontakt med tarmcellene. Da vil immunforsvaret vårt reagere og vi får irritasjoner som skader tarmen. Det blir også overvekt av såkalte gram negative bakterier som er generelt sykdomsframkallende og kan produsere stoffer som irriterer og skader slimhinna direkte. Flere «dårlige» bakteriene har også den egenskapen at de kan sette seg fast i tarmslimhinna, irritere den og gjøre den lekk på den måten.

Antibiotika er kanskje den største bidragsyteren til «bakteriedrap» og de som har gått på mange AB-kurer, har ofte en dårlig tarmhelse.

Tilsettingsstoffene i maten er viktige årsaker til dysbiose da de irritert og forstyrrer balansen mellom bakteriene. I de siste årene har det kommet stadig flere studier som viser at ultraprosessert mat, som inneholder emulgatorer, konsistensmidler og konserveringsmidler blant annet, irriterer tarmslimhinna og bakteriene.

De antimikrobielle konserveringsmidlene (E-nummer i 200-serien) forstyrer balansen blant bakteriene og skader tarmen. Det ligger i ordet at de er anti – mot – bakteriene akkurat som antibiotika. Du finner omtrent ikke mat i norske butikker som ikke er tilsatt ett eller flere av disse konserveringsmidlene (egen artikkel om dette seinere).

I 2015 kom det en fransk undersøkelse som viste at emulgatoren E466 (karboksymetylcellulose) gjorde livet vanskelig for «gode» bakterier og irriterte tarmslimhinna. Dette ble omtalt i dokumentaren «Gull i tarmen» som ble vist på NRK. Du finner E466 i is, andre desserter, sauser, drikkevarer og bakevarer for eksempel. Det framstilles av cellulose og har generelt blitt ansett som trygt fordi det i liten grad trenger inn i kroppen. Nå viser forskningen også (se f.eks. Forskning.no fra 26.11.2021) at de som spiser mye mat med emulgatorer og konsistensmidler, kan få forandringer i sammensetning av tarmbakterier og tegn til bakterievekst av skadelige bakterier i slimbarrieren i tarmveggen – noe som er et karakteristisk trekk ved betennelse i tarmen. Og en tarmvegg med betennelse, er en lekk tarm. Et annet emulgermiddel – Polysorbat 80 – E433 som også finnes i mye ultraprosessert mat, viser seg også å gi skader i tarmen.

Smaksforsterkere, og særlig MSG som finnes i Aromat, Gastromat, og i gjærekstrakter kan også irritere tarmslimhinna hos mange mennesker, det same gjelder flere av fargestoffene som er tilsatt. Vi skal heller ikke glemme de andre kjemikaliene vi får i oss som kan irritere og skade tarmen og bakteriene – som miljøgifter og sprøytemidler på frukt og grønt – for kort å nevne noe.

En annen viktig årsak til lekk tarm, er gluten. Alessio Fasano er en kjent forsker som allerede i 2006 viste at gliadinet i gluten binder seg til cellene i tarmslimhinna, irriterer og lager skade. Når gliadinet i glutenet har festet seg, utsondrer tarmcellene et protein, Zonulin, som løser opp bindingene – «tight junctions»- mellom tarmcellene. Gluten blir således en kraftig bidragsyter til lekk tarm. Dette gjelder for alle og ikke bare dem som har anlegg for å få cøliaki. Her er det relevant å tenke at når vi har et tynt og dårlig slimlag i tarmen – en utilstrekkelig mucosa – da er det lettere for glutenet å feste seg til tarmtottene enn om mucosalaget er tykt og beskyttende. Så også her ser vi at bakteriebalansen er viktig.

Årsakene til lekk tarm kan vi oppsummere slik: Det handler i all hovedsak om dysbiose – et ubalansert mikriobiom. Med stort innslag av de bakteriene som reduserer mucosalaget og kan feste seg i tarmslimhinna og skade den, vil tarmen bli skadet, og ikke få anledning til å reparere seg raskt nok til at tarmslimhinna holder seg hel nok til ikke å slippe skadelige stoffer ut i blodet. Vi må med andre ord tilstrebe en balanse blant tarmbakteriene. Dette kan vi gjøre ved å unngå det som skader og irriterer bakteriene.

Det er også viktig å få bygget opp slimlaget. Dette forskes det veldig mye på om dagen og forskerne finner stadig bakterier og bakteriesporer som kan bidra til å bygge opp slimlaget. Jeg kommer tilbake til det.

—–

Den røde boka mi «Takk for maten?» inneholder en grundig analyse og beskrivelse av alt det som skader tarmen og tarmbakteriene. Så om du ønsker det, kan du lese mer om det der.

Lenker:

forskning.no/mat-og-helse-ny-overvekt/blir-vi-fete-og-syke-av-ultraprosessert-mat/270390

https://forskning.no/mat-og-helse-tarm/tilsetningsstoff-endret-tarmfloraen-hos-mennesker/1941696

Gull i tarmen: https://tv.nrk.no/program/KOID20002119/gull-i-tarmen

Gliadin, zonulin and gut permeability: Effects on celiac and non-celiac intestinal mucosa and intestinal cell lines ALESSIO FASANO Scandinavian Journal of Gastroenterology, 2006; 41: 408/419

Bestilling av bøker: https://bokhandel.kolofon.no/s/Takk%20for%20maten

Mikrobiomet Del 3: Hva du selv kan gjøre for å få et best mulig mikrobiom – en best mulig tarmbakteriebalanse

I den første artikkelen skrev jeg om hvordan mikrobiomet utvikler seg i hver enkelt av oss, at den sammensetningen av bakterier du har når du er et lite barn, er det mikrobiomet du har som ditt «naturlige mikrobiom» resten av livet. Det er denne sammensetningen av mikrober som vil bygges opp igjen etter store stressbelastninger, mageinfeksjon, antibiotikakur eller lignende dersom mikrobene får det de trenger for å formere seg og komme i balanse. Har du et dårlig «naturlig mikrobiom» vil det være spesielt viktig å leve slik at du hele tiden tar vare på og nærer gode bakterier slik at mikrobiomet til enhver tid består av flest mulig arter.

I den andre artikkelen fokuserte jeg på viktigheten av mikrobiomet for helsa. Og konklusjonen er klar: Det er viktig for både fysisk og psykisk helse å ha et mest mulig variert mikrobiom.

Men hva skal vi gjøre da – for å greie å holde en god balanse blant bakteriene i tarmen?

Det er meget enkelt og utrolig vanskelig. Det enkle svaret er at du bør spise rein mat uten stoffer som forstyrrer og dreper bakterier, at du bør spise det som nærer de bakteriene du ønsker å ha i tarmen og minst mulig av det som nærer de bakterien det ikke er fordelaktig å ha der – og så må du leve et liv med minst mulig stress over tid. Høres enkelt ut. Men det er som sagt meget vanskelig. Og da er det viktig å understreke før vi går videre: Begynn med noe av dette som er enkelt for deg – prøv deg fram! Enhver endring er positivt – og det å ikke lykkes, fører også til negativt stress.

Hvordan leve med minst mulig langvarig stress

For å begynne med det siste: Lev uten langvarig stress. Kortvarig stress er kroppene våre i stand til å takle, mens stress over lengre perioder skader på mange måter. Men det er tilnærmet umulig i vårt samfunn å leve uten stress: Vi har ofte stress i forbindelse med jobb, med dobbeltarbeid, lange reiseveier og tidsknapphet ved henting av barn – for eksempel. Kroppen vår blir stresset av forurensningen i luft og vann og av for mye nettbruk også.

Dette langvarige stresset viser seg å forstyrre tarmbakteriene kraftig. Det sympatiske nervesystemet er aktivert, mens det parasympatiske nervesystemet som er aktivert når du slapper av og kroppen ikke opplever noen fare, er inaktivt. Når det sympatiske nervesystemet kontinuerlig aktiveres, blir det sendt signaler til binyrene som produserer stresshormonene cortisol og adrenalin. Med stadig høye verdier av de hormonene, vil tarmbakteriebalansen bli forstyrret da cortisol danner stoffer som forstyrrer tarmbakteriene og ødelegger mest for de «gode» bakteriene. Høye stressnivåer vil også gi lite produksjon av magesyre som igjen fører til utilstrekkelig med fordøyelsesenzymer slik at maten ikke blir spaltet skikkelig og tarmen og tarmbakteriene blir irritert. I tillegg vil blodet da være ute i musklene og ikke rundt tarmene der vi trenger mye blod når maten skal fordøyes.

Javel, greit å vite, tenker du kanskje – men det er jo slik at livet til de fleste er fullt av stressende livsfaser og situasjoner.

Og da blir det viktig å tenke på hva du kan gjøre for å redusere disse reaksjonene fra kroppen:

Pust rolig er det første rådet jeg vil komme med. Når du puster rolig, vil det fortelle kroppen at det ikke er noen fare – du puster ikke rolig når du løper fra en bjørn. Ofte tenker vi ikke over hvordan vi puster – og puster raskt uten å tenke over det.

Lær deg avspennings-teknikker, begynn med mindfulnesøvelser, meditasjon og yoga. Dette er alle teknikker som forskningen viser stresser ned kroppen og får fordøyelsen til å fungere bedre. Strikking og andre aktiviteter der du bruker begge hender og konsentrerer deg, roer også ned hjernen og reduserer stress ifølge forskning. I tillegg er rolig musikk noe som kan redusere stress.

Å tygge maten ordentlig er også viktig. Fordøyelsen begynner i munnen, og jo mer oppdelt maten er når du svelger den, dess lettere blir det for resten av systemet å spalte opp og fordøye maten. Når du bruker god tid på å spise, vil også hjernen få tid til å oppdage at du har tenkt å fordøye mat og sender signaler til magesekken om å produsere magesyre og til bukspyttkjertelen om at den skal produsere fordøyelsesvæsker. Da vil maten lettere fordøyes, den vil bli sendt i rolig tempo nedover i fordøyelseskanalen din og bakteriene vil få tid til å spalte og fordøye maten i samarbeid med fordøyelsesenzymene.

Mat uten stoffer som irriterer tarmbakteriene. Innledningsvis skrev jeg at det er viktig å spise rein mat uten stoffer som forstyrrer tarmbakteriebalansen din og forstyrrer og dreper bakterier. Det er med andre ord viktig å spise mat med minst mulig rester av sprøytemidler og tilsetningsstoffer som irriterer og dreper tarmbakterier.

Sprøytemidlene er sprøytet på maten blant annet nettopp for å drepe blant annet bakterier. Stadig mer forskning viser at disse sprøytemiddelrestene forstyrer og ødelegger tarmbakteriebalansen. Men det er dessverre ikke lett å få tak i mat uten sprøytemiddelrester. I norskprodusert mat er det 34 % som har rester av ulike sprøytemidler (med unntagelse av jordbær og bringebær der ca 90% inneholder i snitt 3-4 ulike sprytemiddelrester) ifølge Mattilsynet. Når det gjelder utenlandsk produsert mat, så har ca. 2/3 hatt rester av sprøytemidler de siste årene.

Så hva gjør du: Kjøp økologisk når det finnes og deretter norsk om du får tak i det. Det er ikke lett, tenker du – og det er helt riktig. Mange steder er det ikke mulig å få tak i økologisk og ofte er det kun importert å få tak i. Men om du ser viktigheten av dette, er det viktig at du etterspør økologisk i butikken. De fleste kan skaffe mye om det er etterspørsel. Og ikke bruk det at du ikke får tak i økologisk som unnskyldning for ikke å spise mer fiber – som vi skal se på litt seinere.

Antimikrobielle konserveringsmidler – der ligger det i ordet at de er anti – altså mot – mikrobene. Nå er det stadig mer forskning som viser at de antimikrobielle konserveringsmidlene dreper og forstyrrer bakterier. De som har E-nummer som E 200, 202, 210, 211, 220-228 og 251 er de verste – og der ett eller flere av dem dessverre finnes i omtrent all ferdigmat). Da disse stoffene finnes i nesten all ferdigmat, er det viktig å lage mat selv fra bunnen av.

Da kommer vi over til temaet hva slags mat som bakteriene liker og hva du bør spise for å få en god tarmbakterieflora.

Om du vil spise mat som ikke irriterer tarmbakteriene, og som inneholder den næringen og de mikrobene som tarmen din ønsker seg, da er det også viktig at du spiser minst mulig ferdigmat og høyprosessert mat. Med andre ord: Lag mest mulig fra bunnen av. Høyprosessert mat er varmet opp og ellers prosessert så mye at alle mikrober og enzymer er ødelagt slik at maten er steril, det vil si helt uten bakterier – både gode og dårlige. Ferdigmaten inneholder i tillegg til konserveringsmidlene jeg snakket litt om i forrige avsnitt, også ofte ulike fortykningsmidler som irriterer tarmslimhinna og reduserer antall gode bakterier. I tillegg til det – ofte sukker som ikke inneholder noen form for næring, men viser seg å mate de dårlige bakteriene.

Dette ble mye negativt, og det er dessverre det manges kosthold er – negativt for tarmbakteriene og for en god fysisk og psykiske helse. Men som sagt, begynn med det som oppleves enkelt og riktig for deg – enhver endring til det positive vil glede tarmbakteriene.

Og da blir det viktig å avslutte med gode nyheter, fiber og farger:

Det går an å gjøre mye med enkle midler for å bedre bakteriebalansen betraktelig og ganske raskt. Mikrober som ikke tilhører ditt «naturlige» mikrobiom, kan ikke bosette seg varig i tarmen din, men de kan gjøre god nytte så lenge de er der om du spiser slik at du får tilvekst av bakterier og spiser slik at de vil trives og jobbe i tarmen. Bakteriebalansen kan endre seg på noen dager og kan være kraftig endret til det bedre i løpet av ca. 14 dager. Dette er et stort tema der forslagene kunne dekket mangfoldige sider, men her kommer noen viktige poenger – og er du interessert i mer om dette, er det dette som er hovedtemaet i begge bøkene mine som det er lenke til under artikkelen.

Fiber er det viktigste her. Fiber er det mye av i alle typer grønnsaker, i frukt, bær, nøtter, frø, bønner, linser og helkorn. I tillegg er det viktig med en del gode fettsyrer. Du bør spise minst en grønnsak eller frukt til hvert eneste måltid i tillegg til en salat – i alle fall en gang om dagen. Grønnsaker bakt i ovn, rotmospuré, råkostsalat av gulrot med litt olje og sitrosaft, er noen ideer til de vanlige salatene og de kokte brokkoli/blomkål/gulrot-vanene mange har. Løk, hvitløk, asparges, purre, stangselleri og kål er eksempelvis meget bra tarmbakteriemat. Grovt brød inneholder mye fiber- loff, pasta og pizzadeig omtrent ikke noe. Spis grovt brød (om du tåler korn/gluten), helst laget av surdeig, grove knekkebrød og aller helst knekkebrød laget av frø.

Resistent stivelse: Poteter og ris inneholder mye stivelse, så vi har fått beskjed om at det ikke er bra. Men når poteter og ris er kokt og avkjølt, blir stivelsen omdannet til såkalt resistent stivelse – og det er bra for de gode tykktarmsbakteriene. Så reint stekt fisk eller kjøtt med (hjemmelaget) potetsalat er også et forslag. Bønner og linser inneholder også mye resistent stivelse i tillegg til fiber, så bønner og linser bør bli en større del av kostholdet.

Fermenterte grønnsaker inneholder naturlig utviklede bakterier som går godt sammen med dine egne mikrober og gir et viktig tilskudd av mange nødvendige bakterier. Så melkesyregjærede grønnsaker daglig er også bakterie- og helsefremmende.

Så har vi fargene. Spis mest mulig farger. Fargestoffene i plantene inneholder plantekjemikalier som de gode bakteriene liker – så spis så mange ulike farger som du kan hver dag av både grønnsaker, frukt og bær (ikke de i plasteskene du får kjøpt fra utlandet. De er FULLE av sprøytemiddelrester).

Fett er også viktig. Kaldpresset økologisk olivenolje på salaten gleder tarmbakteriene, kokosfett og meierismør i maten like så. Omega-3-fettsyrer får vi alt for lite av i den daglige kosten så der vil jeg anbefale deg å ta et tilskudd som inneholder mer EPA enn DHA. En god fettsyrebalanse er viktig for å ha hel tarmslimhinne og bakterier som trives.

Nøtter og frø inneholder mye godt fett, fiber og antioksidanter. Så ta en neve nøtter når du er sulten og gled tarmbakteriene dine, prøv å unngå snack med sukker som bare gleder de mikrobene du ikke vil ha der. Unngå brus og spesielt brus med kunstige søtningsmidler da forskning og erfaring viser at de skader tarmbakteriefloraen.

Lykke til 😊

Lenke til kjøp av bøkene mine: https://bokhandel.kolofon.no/b/takk-for-maten-

Mikrobiomet Del 2: Hvorfor og hvordan mikrobiomet er viktig for helsa vår.

I forrige artikkel skrev jeg om hvordan mikrobiomet utvikler seg i den enkelte av oss gjennom livet og konkluderte med at mikrobiomet kan utvikle seg ulikt alt ut i fra om man blir født normalt eller ved keisersnitt, morens tarmbakterier og bakteriene man møter i oppveksten, samt kostholdet og livsførsel resten av livet.

Har du et rikt og mangfoldig mikrobiom, som er samlingen av alle mikrobene i kroppen din, viser forskning at du har en bedre helse enn de som har et mikrobiom som består av få typer bakterier. Denne gangen vil jeg også konsentrere meg om mikrobene i tarmen – og snakke mest om bakteriene.

Viktigheten av mange bakteriegener:

De seinere årene har forskerne begynt å analysere mengden bakteriegener som vi har i tarmen. Alle bakterier har et ulikt spekter med gener, og fra å telle antall bakterier, telles nå antall bakteriegener. Å telle bakteriegener blir logisk når vi vet at bakteriene kan «låne» gener av hverandre. Vi mennesker har de genene vi har og det tar lang tid å endre gener. Men bakteriene kan plukke opp gener fra andre bakterier og de kan da få enda flere funksjoner og virkninger i vår tarm og i vår kropp. Når forskerne greide finne menneskets sammensetning av gener – vårt genom, ble de meget forbauset over at vi har meget få gener sammenlignet med andre dyr. Vi har faktisk ikke særlig flere gener enn en meitemark – resten av genene som vårt system benytter seg av, er det bakteriene som står for. Og hva skjer da om bakteriegenene vi har levd med i tusenvis av år forsvinner?

Hvilke oppgaver bakteriene utfører:

Bakteriene produserer blant annet vitaminer og gjør mineralene opptakelige for oss, og de produserer signalstoffer som går igjennom tarmveggen og påvirker forskjellige prosesser i kroppen. Disse prosessene påvirker stoffskiftet, insulinproduksjonen, immunforsvaret, humøret, hva slags mat vi har lyst på og så videre. I en normal tarmkultur konkurrerer bakteriene og opprettholder en balanse i systemet. Ved en ubalanse kan enkelte bakterietyper bli dominerende og forstyrre biokjemien. Det er denne endringen som gjør oss syke, og det er derfor viktig å opprettholde balansen i tarmfloraen. Forskning viser at mennesker med ulike sykdommer som diabetes, hjerte-karsykdommer, revmatiske sykdommer og tarmsykdommer har en fattigere tarmbakterieflora enn de som er friske. Mange i disse gruppene og andre med forstyrret tarmflora, trenger ikke oppleve at de har en dårlig tarmbakterieflora, men disse tilstandene/sykdommene forteller oss det. Flere forskere sier for eksempel at det ikke finnes en autoimmun sykdom eller en psykisk ubalanse uten en dårlig bakterieflora og en skadet tarm.

Men hvordan kan tarmbakteriene påvirke hjernen vår?

Da skal vi gå noen årtusener tilbake i tid. Forskerne mener at det var nervesystemet rundt tarmene som utviklet seg før nervene i hjernen – noe som nok kan høres merkelig ut om vi ikke vet at vi har et nervesystem rundt tarmene våre. Men det har vi – og noen evolusjonsforskerne mener at det var nervesystemet rundt tarmene som utviklet seg lenge før hvirveldyrene krabbet på land og trengte orientere seg i omgivelsene og utviklet hjernen. Uansett om vi er enige i denne delen av evolusjonshistorien eller ikke, er det nå slik at det ikke er hjernen som styrer alt slik vi har trodd i generasjoner. Det viser seg at det er «hjernen» rundt tarmene som styrer kroppen i samarbeid med mikrobene i et komplisert samarbeid med hjernen. Hjernen styrer kroppen ut ifra signaler utenfra – det vi ser og hører blant annet. Dette samarbeidet foregår ved en meget kompleks kommunikasjon.

Den beste illustrasjonen jeg har sett på dette, er fra Illustrert Vitenskap 2016 nr. 3 (side 29):

Om du ser på dette bilder, ser du cellene i tarmen der en tarmcelle blir påvirket av en bakterie (1). Denne tarmcella lager en kjemisk substans som går til nervecellen som ligger rett utenfor tarmcella og dette signalet går opp til hjernen via det store nerven som går fra hjernen til alle kroppens indre organer – Vagusnerven. Bakteriene lager også elektriske impulser (2) som også går til nervecellene rundt tarmen. Hjernen mottar disse signalene og elektriske impulsene og sender beskjeder tilbake til kroppens indre organer. Før trodde forskerne at det kun var hjernen som styrte og sendte signaler til kroppen slik at vi fikk ulike reaksjoner, men så viser det seg at det faktisk er mange ganger flere signaler som går fra tarmen til hjernen enn fra hjernen til tarmen. Noen mener inntil 10 ganger så mange.

I tillegg til at disse bakteriene lager kjemiske substanser som sendes direkte til hjernen via Vagusnerven, så lager de også kjemiske substanser som går ut i blodbanen og påvirker hele kroppen. «Gode» bakterier danner gode kjemiske substanser – for eksempel er det spesialceller i tarmveggen som i samarbeid med noen typer bakterier danner 90 % av serotoninet vårt («lykkehormonet» som også er meget viktig for immunforsvaret). Vi kan da lett tenke oss at med få eller ingen av de bakteriene, blir vi lett deprimert og får et dårlig immunforsvar.

De «gode» og de «dårlige» bakteriene sin funksjon i tarmen:

De «dårlige» bakteriene kan danne kjemiske substanser som er direkte skadelige i tillegg til at «dårlige» bakterier kan angripe tarmslimhinne og gjøre den «lekk» (et tema vi skal snakke om i en seinere artikkel) slik at giftstoffer og partikler fra maten kan gjøre oss dårlige både fysisk og psykisk.

De «gode» bakteriene danner mucus – et slags slimlag som beskytter tarmslimhinna mens de «dårlige» bakteriene har evne til å sette seg fast i tarmslimhinna, irritere den og bidra til lekk tarm. Her ser vi også hvor viktig det er å ha overvekt av gode bakterier slik at vi kan ha en frisk og sterk tarmslimhinne og få dannet de fettsyrene og signalsubstansene som kan gi oss god helse.

Noen typer gode bakterier danner fettsyrer som bidrar til en sterk tarmslimhinne. I forrige artikkel skrev jeg om butyrat som er en av disse viktige fettsyrene. Butyrat blir produsert av bakterier som «spiser» en viss type fiber – oligosakkarider – som finnes i morsmelk og er mat til bakteriene og ikke til babyen. Butyrat er også meget viktig for hjernens utvikling hos spebarn, men også viktig for en god hjernefunksjon hos barn, ungdom og voksne – så om vi har lite produksjon av butyrat kan vi se at dette kan gå ut over både tarmhelsa og den psykiske helsa.

Om vi tenker på problemer som depresjon for eksempel – med utgangspunktet at det i stor grad maten vi spiser som endrer tarmbakteriefloraen – da er det interessant å ta dette med serotoninproduksjonen i betraktning. Lite serotoninproduksjon er en av årsakene til depresjon. I tillegg viser det seg også at tarmbakteriesammensetningen påvirker grad av aggresjon, tålmodighet, konsentrasjon osv. Tarmbakterien våre styrer til en viss grad til og med avgjørelsene vi tar og hva slags mat vi har lyst på.

Dette med avgjørelser, vet vi egentlig om vi tenker over uttrykk vi har som «Magefølelsen min tilsier at….», «Det har jeg en dårlig magefølelse på» og lignende utsagn. Vi vet også at vi reagerer i magen når vi er nervøse. Men hvordan påvirker bakteriene det vi vil spise?

Dersom du nærer de bakteriene som liker sukker/lette karbohydrater som hvete, pasta og hvit ris og spiser lite frukt og grønnsaker, vil du for eksempel mate de bakteriene som vil ha lette karbohydrater og sulte ut de som liker fiber.

Om du da bestemmer deg for å legge om kostholdet for eksempel og ikke spiser lette karbohydrater, da vi de bakteriene «bli sure» og de vil sende signaler til hjernen din om at de vil ha sukker – og du får cravings på sukker. Er det da du eller tarmbakteriene dine som vil ha sukker?

Men det spørsmålet hengende i lufta, kan jeg røpe at neste artikkel skal handle om hvordan vi kan greie å få en best mulig tarmbakteriebalanse slik at vi kan få optimal fysisk og psykisk helse.

Boktips:

David Perlmutter: Sunn tarm, klart hode.

Mikrobiomet Del 1: Hva er mikrobiomet og hvordan utvikler det seg i den enkelte av oss?

Mikrober er en generell benevnelse på alle de bakterier, virus, sopp, parasitter og andre mikroorganismer som vi har i kroppen. Og det er faktisk ikke få av dem. Det viser seg at det er mange ganger så mange mikrober i og på kroppene våre som det er celler i kroppen. Mange forskere anslår at det er 10 ganger så mange mikrober som det er kroppsceller. Det vil si at om vi tenker antall celler, så er vi egentlig bare 10% av oss selv! Mikrobiomet består av 5-700 ulike arter – som igjen består av mange ulike familier. De lever på huden og i slimhinnene i nesa, munnen, hele fordøyelseskanalen, i urinveiene og i vagina hos kvinner. De er nyttige og faktisk helt nødvendige for at vi skal kunne ha en god helse – både fysisk og psykisk. «Gode» bakterier gjør deg lykkelig, og «dårlige» bakterier kan faktisk gjøre deg sur og deprimert i tillegg til å gi deg en dårlig fysisk helse. Det betyr at det er viktig å styrke de «gode» bakteriene og ikke la de mer «ondsinnede» være i flertall.

I denne artikkelen skal vi fokusere på mikrobene i tarmen.

Det forskes uten tvil mest på bakteriene og bakteriene er også hovedandelen av mikrobiomet. Ut ifra det, vil det meste av det jeg skriver her, handle om bakteriene, selv om både sopp og virus – og parasitter er viktige. Bakteriene i tarmen har utviklet seg sammen med oss gjennom tusenvis av år og det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom oss og bakteriene. De lever i oss og er avhengige av oss – og vi er avhengige av dem og det de produserer for å ha en god fordøyelse og en god helse.

Mikrobene har altså vært der bestandig, men det er først de siste årene at vitenskapen har fokusert på viktigheten av dem. De første oversiktene over mangfoldet i menneskets mikrobiom kom først i 2012 – og nå er det ett av de heteste forskningsområdene. Inntil nylig mente man at bakterier kun hadde en rolle i å regulere tarmbevegelser. Imidlertid vet vi nå at tarmfloraen kan påvirke hele kroppen, inkludert hjernen. Tarmfloraen produserer blant annet vitaminer, gjør mineralene opptakelige for oss, produserer fettsyrer som bidrar til hjernens utvikling og reparerer tarmen – og de regulerer humøret og styrker immunforsvaret – bare for å nevne noe.

Utviklingen av mikrobiomet starter i det vi blir født.

Når et barn fødes, blir det dekket over hele kroppen av bakterier fra fødselskanalen, og barnet får væske som inneholder bakterier inn i munnen og svelger det. Avføringskanalen og fødselskanalen er hos alle pattedyr i nær tilknytning til hverandre – og barnet bør også få i seg noen bakterier fra mors avføring. Disse bakteriene er de aller første som barnet kommer i kontakt med, og de lager kolonier i tarmen og begynner å formere seg.

Om et barn blir født med keisersnitt eller blir født av en mor med dårlig tarmbakterieflora, så har det barnet allerede et dårligere utgangspunkt for god tarmbakterieflora og god helse enn et barn som fødes naturlig av en frisk mor med god tarmbakteriebalanse. Mye forskning viser at barn som er født med keisersnitt har mange flere sykdommer under oppveksten og seinere i livet enn de som er født normalt.

Viktigheten av morsmelka.

Det neste viktige som skjer i et barns liv, er at barnet får morsmelk. Morsmelka inneholder næringsemner som barnet ikke kan fordøye, men som fordøyes av de bakteriene som havnet i babymagen i løpet av fødselen. Morsmelka inneholder altså stoffer som er direkte tiltenkt barnets bakterier – et mer tydelig signal om bakterienes viktighet er det vel vanskelig å finne. Om vi tenker evolusjonært, er dette logisk og viktig kunnskap. Mennesket har som sagt utviklet seg sammen med mikrobene gjennom tusenvis av år og vi er avhengige av det de produserer for å ha en god helse.

Morsmelka inneholder blant annet fiber som bærer det fine navnet oliogosakkarider. Disse fibrene går ufordøyd gjennom barnets tynntarm og blir omdannet i tykktarmen til blant annet B-vitaminer og den viktige fettsyren butyrat av bakteriene i tykktarmen. Butyrat er en av de viktigste fettsynere vi har. Butyrat gjør at tarmslimhinna blir frisk og sterk og er en av de viktigste fettsyrene for hjernens utvikling.

Utviklingen av mikrobene de første leveår

Etter hvert i spedbarnsalderen utvikler mikrobiomet seg av bakterier, virus og sopparter fra omgivelsene, fra alt barnet slikker på, fra moren og farens hud, leker det putter i munnen osv. Når barnet begynner med fast føde, så er mikrobene i maten også med på å utvikle mikrobene i tarmen. Jo mer variert kost et barn får og jo flere gode mikrober det får i seg via maten og omgivelsene, dess sterkere og mer variert blir barnets mikrobiom. Mikrobiomet trenger motstand for å utvikle seg og bli sterkt på samme måte som et barn som ikke overbeskyttes, blir sterkere enn de som skånes for alt som er vondt og vanskelig. Legen og grunnleggeren av The Digest Center for Women, Robynne Chutkan, er i sin bok «The Microbe Solution» meget opptatt av dette. Hun har et hovedbudskap jeg har stor sans for: «Live dirty, eat clean!». Barn bør med andre ord få i seg ulike typer bakterier fra sand og jord og leve i omgivelser som ikke er vasket med antimikrobielle midler. Det er et trist paradoks at de foreldrene som gjør alt de kan for å hindre barna i å komme i kontakt med ulike typer «farlige» bakterier for at de ikke skal bli syke, i beste mening behandler barna slik at de blir sykere enn andre barn.

Dette «Eat clean» betyr å spise rein mat som ikke dreper de bakteriene vi skal ha og som beskytter oss. Det vil si å spise mat uten sprøytemiddelrester og antimikrobielle konserveringsmidler blant annet.

Når barnet er ca. tre år, er mikrobiomet ferdig utformet slik forskeren og forfatteren Emeran Meyer ser det. (Emeran Mayer har skrevet en bok som er oversatt til norsk : «HJERNEN OG TARMEN. Om kroppens skjulte samtale».) Etter treårs-alderen mener han mikrobiomet ikke vil endre seg nevneverdig. Det betyr at den tarmbakteriebalansen du har når du er tre, er den som er din «normalflora» resten av livet. Nyere erfaringer viser at mikrobiomet kan utvikle seg litt lenger – kanskje opp mot 5-6 års alder. Men uansett er det viktig å merke seg at litt større barn, ungdom og voksne har det mikrobiomet som utviklet seg i tidlige barneår.

Hvordan mikrobiomet endrer seg etter barneårene.

Ved store stressbelastninger over tid, antibiotikakurer og perioder med dårlig kosthold vil bakteriebalansen endre seg. En antibiotikakur kan drepe så godt som alle bakteriene i en tarm. Men da er naturen heldigvis så viselig innrettet at bakteriene du har som ditt «naturlige mikrobiom» i de aller fleste tilfellene vil ha kommet tilbake til det opprinnelige i løpet av ca 14 dager – dersom de gode bakteriene får nok næring og/eller det ikke kommer dårlige bakterier ned i tarmen som greier å få fotfeste og ta over plassen til de «gode» bakteriene før de får tid til å gjenopprette «normalfloraen». Mikrobene kan også være i et lite antall i kroppen og være i en hvile- tilstand i mange år, for plutselig å våkne til liv og formere seg voldsomt når de får utviklingsmuligheter – de kan ligge og «vente» på den næringen de trenger slik at de kan trives og formere seg. Men det kan være uheldig for oss om vi mater bakterier vi ikke ønsker for mye av, slik vi gjør når vi spiser for ensidig kost uten fiber for eksempel.

I noen tilfeller blir mikrobiomet aldri slik det var – dersom en mikrobe har blitt utryddet helt av en eller annen årsak, da er det ikke noe som kan bygges opp igjen. Det å ha ødelagt/utslettet sitt «normale mikrobiom», er det dessverre noen som opplever – de som har gått på utallige antibiotikakurer for eksempel. Eller de som har levd på et så dårlig kosthold over så mange år at enkelte bakteriestammer rett og slett har forlatt dem for alltid.

I klartekst betyr dette at om du hadde et grunnleggende godt mikrobiom med stort mangfold av bakterier da du var 3 (muligens 5-6) år, kan du få dette tilbake gjennom kostholdsendring selv om mye er forstyrret og ødelagt under forutsetning av at de bakteriestammene du hadde da du var et lite barn, ikke er fullstendig utryddet.

Har du et dårlig mikrobiom med liten diversitet når du var et lite barn, kan du ikke oppnå å få bedre «normalflora» av bakterier som bosetter seg i tarmen enn du hadde den gang.

Men i begge tilfeller kan du tilføre mikrober ved å spise mat med levende bakterier og gi mat til bakteriene med ulike næringsstoffer som bakteriene liker – slik at bakteriemengden øker i den perioden du spiser denne maten (og i de to følgende ukene). Da vil mangfoldet av bakterier bli større. Det er diversiteten og mangfoldet blant mikrobene som sier noe om helsetilstanden.

Konkret hva som bedrer og endrer bakteriebalansen slik at vi kan oppnå best mulig helse, er tema for en egen artikkel.

Sulfitt i mat og vin

Det er ikke bare fravær av giftstoffrester fra sprøytemidler som er viktig. Det er minst like viktig at maten ikke blir tilsatt giftstoffer i produksjonen.

Da jeg begynte skrive om tilsetningsstoffene og spesielt konserveringsmidlene, var det lite fokus på dette. Men nå kommer det stadig nytt som støtter det jeg skrev i Takk for maten?” i 2015. Sist ut er Vi.no med en artikkel om sulfitt der de forteller oss at EFSA – EUs organ for mattrygghet – advarer om at sulfitt er helseskadelig.

Svoveldioksid har E.nr 220 og er syre løst opp i vann. Svoveldioksid og saltene av natrium, kalium og kalsium m.fl. brukes som konserveringsmidler og kalles sulfitter. I Norge er det i all hovedsak E220 og E222 som brukes. Svoveldioksid og sulfitt finnes i tørket frukt og grønnsaker (blant annet i aprikoser og potetflak), øl, vin, syltetøy, sauser og marinade, syltet løk, noen kjekstyper, kaker osv. for å forhindre mugg- og bakterievekst.

Hvorfor det er skadelig med sulfitt

Det å forhindre mugg- og bakterievekst høres bra ut ved første tanke. Men i og med at Sulfitt og svoveldioksid er tilsatt for å drepe bakterier, dreper og forstyrrer sulfitt også tarmbakteriebalansen vår. Og et dårlig mikrobiom er en av årsakene til fordøyelsesproblemer og dårlig helse generelt, i tillegg til at sulfitt ifølge forskningen som EFSA og Vi.no viser til, skader nervesystemet.

Grensen som er satt – 0,7 mg sulfitt og svoveldioksid samlet pr kg kropspvekt pr dag, viser seg nå å ikke være en trygg grense, og at grensene overskrides ved vanlig matinntak . Barn overskrider grensen med inntil 12,5 % og voksne med inntil 60% ifølge EFSA. EFSA vil derfor ikke sette noen grense, men er bekymret for helseskader fra sulfitt i maten.

Sulfitt har tradisjonelt vært mye brukt i vin (også i økologisk vin!). Sulfitter dannes naturlig i vinen under gjæringsprosessen. Men i tillegg tilsettes kjemisk framstilt sulfitt som konserveringsmiddel. På Food. info kan du lese at sulfitter blir brukt blant annet for at vinen ikke skal bli sur. Sukkeret i vinen kan bli omdannet til syre av eddik- og melkesyredannende bakterier. Det interessante her er at det er de melkesyredannende (laktobakteriene) og de eddiksyredannende (bifidobakteriene) som er noen av våre viktigste “gode” bakterier. Det vil si at sulfitt særlig skader de tarmbakteriene vi ønsker å ta vare på – og det gjelder selvfølgelig alle matvarer som er tilsatt sulfitt, og ikke bare vinen. Videre kan disse konserveringsmidlene føre til mutasjoner hos bakterier. Det vil si at de kan føre til at tarmbakteriene muterer og blir mer ondsinnede bakterier – noe som er særs skadelig for oss.

Vi vet at sur nedbør – altså svoveldioksid – løser opp kalk og andre mineraler. Det er en av konsekvensene for kalkholdige bygg i byer, at bygningene forvitrer. Eric Millstone er professor ved Universitetet i Sussex og har forsket mye på negative konsekvenser ved bruk av blant annet svoveldioksid og sulfitter. Han viser til at hos forsøksdyr reduserer svoveldioksid kalsiumet i kroppen og kan derfor føre til beinskjørhet på sikt. Svoveldioksid og sulfittene ødelegger også B-vitaminene i kroppen og derfor har de blitt forbudt i en rekke land i kjøttvarer, deriblant Norge. (Men de er lov å ha i ferdigsauser til kjøtt)

Det er lett å overskride de eksisterende grenseverdier

Det forbauser ikke meg at forskningen EFSA viser til, fant at bade barn og voksne overskrider det som hittil har vært grensen for inntak i stor grad. Når Det Akseptabelt Daglige Inntaket (ADI) for svoveldioksid og sulfitter er 0,7 mg pr kg kroppsvekt, innebærer det at om du veier 50 kg, bør du ikke få i deg mer enn 35 mg, og om du veier 25, så blir det 17,5 mg.

På en kg tørket frukt som aprikoser, fersken og druer (altså rosiner), er det lov å ha inntil 2000 mg svoveldioksid og sulfitter samlet pr kg. – det vil si 2 mg pr. gram frukt. Om et barn på 25 kg skal holde seg innenfor grensen på 17,5 mg svoveldioksid, kan det kun spise mellom 8 og 9 gram rosiner – eller aprikoser. Det vil igjen si ca 20 rosiner eller 2 aprikoser. Og veier du 50, kan du spise 4 aprikoser. Er du en storforbruker da? For det er det Mattilsynet har svart hver gang jeg har tatt dette opp – at grensene for ADI ikke kan overskrides – ikke engang av storforbrukere. Det er fint at EFSA nå forteller at de har tatt feil.

Her ser vi at aprikosene inneholder svoveldioksid mens fiken og dadler ikke gjør det. Mengden svoveldioksid i aprikosene er 0,2 prosent – som er 2000 mg pr kg.

I søte viner som portvin kan det være 260 mg sulfitter i en liter. Mengden er også begrunnet i at søte viner skal kunne holde seg lenge etter at flasken er åpnet. Tørre viner har minst sulfitt, og rødvin mindre enn hvitvin. I rødvin er grensen tillatt i EU 160 ml pr. liter vin. Veier du 50 kg, drikker rødvin med 160 mg. sulfitt pr liter, og grensen du ikke bør overskride er 35 mg – da kan du drikke litt over 2 dl – altså litt under 1/3 flaske for å holde deg under ADI.

Så kjære alle vinelskende kvinner; Tør dere tro at det ikke er sant at sulfitter fjerner kalk fra skjelettet? Eric Millstone mener som sagt at svoveldi-oksid og sulfitter gjør det. Og når bygninger forvitrer og forsøksdyr får redusert beintetthet av svoveldioksid og sulfitter, da er det jo rimelig om vi mennesker også får det. Og reduksjon av beintettheten begynner lenge før man bli beinskjør! (I Norge er 7 av 10 kvinner over 70 år er beinskjøre). En trøst er det kanskje at enkelte vinsider nå opplyser at deres minimunsverdier (ikke maksverdier!) kan være 20-40 mg i rødvin, 40-80 i hvitvin og rose, og 150 mg for søte viner ifølge en av nettsidene. Problemet er bare at det ikke står mengde sulfitt på vinflaskene.

Om du kjøper naturvin, kan du finne de som ikke er tilsatt sulfitt i det hele tatt. Et godt tips kanskje.

Lenke til artikkelen i Vi.no: https://www.vi.no/helse/advarer-hoyt-inntak-kan-vaere-skadelig/77861713

TARMBAKTERIENE, IMMUNSYSTEMET, COVID-19 OG VAKSINENE.

Dette innlegget er opprinnelig fra 21.01.2021. Det har ved en feiltagelse blitt fjernet fra siden min. Men nå legger jeg det altså tilbake – selv om rekkefølgen på innleggene da blir feil.

Det er «moro» å lese nå at jeg for ett år siden skrev at:

..»Vaksinen kan beskytte deg mot Covid-19, men det er ingen godkjente vaksiner som forebygger COVID-19….»

…..»I tillegg kan vi lese at Moderna-vaksinen er virksom i minst 14 dager og Pfizer i to måneder. Og at ingen kan si noe om hvor lenge vaksinene varer eller om bivirkninger ut over dette. Varigheten av en eventuell virkning er med andre ord ikke klarlagt. Og igjen: Ingen vet noe om langtidsbivirkningene!«…….

«Det er usikkerhet om vaksinen bare fører til at den som blir vaksinert selv ikke blir så syk av Covid-19, men likevel kan smitte andre. Helseministeren har uttalt i flere nyhetssendinger at dette er usikkert. Vi vet at friske som er smittet, kan smitte andre selv om de ikke har noen symptomer, de er asymptomatiske. Hva om det er slik at de vaksinerte også smitter andre? Da hjelper det ikke på smittespredningen å vaksinere!...

Ja, det var litt av det som står lenger ned. Og innlegget fra 21.01.2021 er altså som følger:

(mer…)